Legeme som tempel: Hvordan verdensreligiene lærer oss å ta vare på oss selv

I kaoset av daglig liv ser vi ofte vårt legeme som noe selvfølgelig. Vi nægger det for å slukke sult, behandle det når det smerter, og utnytte det til det er slitt. Men for de fleste verdensreligiene er legemet ikke bare en biologisk skall, men et hellig gave, et tempel for sjelen, et verktøy for åndelig vekst og til og med en alliert i kjennskapen til Gud. Hvordan man forholder seg til legemet i ulike livsoppfatninger kan variere sterkt, men de er enige om ett: legemet krever respekt, omsorg og bevissthet. Det er gjennom kroppen at mennesket kommer til å forstå sin åndelige natur, og foraktelse av legemet anses som foraktelse av det som er gitt over.

Christendommen: Legemet er tempel for den hellige ånd

I den kristne tradisjonen har menneskets legeme en spesiell plass. Apostelen Paulus i det første brevet til Korintianerne skriver: «Kjenner I ikke at legemene deres er tempel for den hellige ånd som bor i dere?». Denne setningen har blitt en nøkkelsatz for forståelsen av det kristne forholdet til legemet. Det er ikke i seg selv syndig — i motsetning til det utbredte synet, avviser kristendommen ikke kjødet som slik. Synden ligger ikke i legemet, men i dens misbruk. Derfor blir omsorg for legemet ikke bare en hygienisk eller medisinsk nødvendighet, men en åndelig praksis. Å opprettholde helse, moderat spising, fysisk aktivitet — alt dette regnes som en del av tjenesten til Gud.

Den ortodokse tradisjonen legger spesiell vekt på faste. Det oppfattes ikke som sult, men som en trening av viljen og en disiplin av legemet som hjelper ånden til å bli friere. Gjennom å nekte fra overflødig, lærer mennesket å kontrollere sine lidenskaper og høre lyden av samvittigheten bedre. I katolisismen finnes det også praksis med å kaste ut legemet, men det forstås alltid som et middel, ikke som et mål. Østlige og vestlige kristne tradisjoner er enige om at legemet ikke er fengsel for sjelen, men en partner i stigningen til Gud.

Islam: Legemet som en amanat (tiltルト) fra Allah

I islam er menneskets legeme også et hellig gave, gitt til dem på oppbevaring. Koranen minner flere ganger om at mennesket ble skapt i den beste form, og at de har plikt til å ta vare på seg selv, fordi legemet tilhører ikke dem selv, men til den høyeste. Konseptet «amanat» (tiltルト eiendom) betyr at mennesket har ansvar for sitt legeme foran Gud. De har ikke rett til å skade seg selv med vilje, ignorere helsen eller frata seg det nødvendige.

Jødedommen: Helighet av liv og omsorg for helse

Jødedommen gir også stor betydning til helse og fysisk helhet. Kommandoen «velg liv» forstås ikke bare metaforisk, men også direkte: jøden skal ta vare på sin helse, fordi livet er den største verdien. I jødedommen finnes det til og med et regelen: hvis lege sier at maten vil være nyttig, kan den spises selv i Yom Kippur (Dagen for syndenes tilgivelse) — så viktig er støtten til livet.

Legemet i jødedommen regnes som medspiller i utførelsen av budene. Mennesket kan ikke utføre Guds vilje hvis legemet er svakt eller sykt. Derfor oppfordrer jødedommen til moderate fysisk anstrengelse og fornuftig kosthold. Det er viktig å merke seg at jødedommen ikke oppfordrer til askese, men til moderasjon og bevissthet. Legemet er ikke fienden av ånden, men en partner i tjeningen. Historien om hvordan rabbi Hanina, etter å ha hørt at en syk person ikke kunne delta i bønn, bad ham om å spise først, illustrerer denne visdommen: omsorg for legemet er en del av omsorg for sjelen.

Induismen: Legemet som kroppen til sjelen

Induismen tilbyr et mer komplekst syn på legemet. Ifølge denne tradisjonen er det fysiske legemet en midlertidig skall, hvor den evige sjelen (atman) blir inkarnert. Det er som klær som sjelen bytter på ved hver reinkarnasjon. Men dette betyr ikke at man kan ta det med legemet. Tvert imot regnes legemet som et verktøy for åndelig fremgang. I «Bhagavad-Gita» says at den som lærer å styre sitt legeme og sine følelser, nærmer seg frigjøring.

Induismen har en hel system av asana (posisjoner), pranayama (dypt pusting) og rensende praksis, ment å forberede legemet til langvarig meditasjon. Yoga er ikke bare fysisk aktivitet, men en vei til harmonisering av kropp, sinn og ånd. Legemet avvises ikke, men brukes som et middel for å oppnå høyere tilstander av bevissthet. Hatha-yoga forutsetter for eksempel at bare et sunt legeme kan bære den intensive åndelige arbeidet. I tillegg spiller ahimsa (ickevold) en viktig rolle, som også inkluderer seg selv: man kan ikke bevisst skade seg selv eller andre.

Buddhismen: Legemet som en midlertidig bod og objekt for meditasjon

Buddhismen har også et komplekst og mangfoldig forhold til legemet. På den ene siden regnes legemet som kilde til lidelse: det eldes, sykes, dør, og avhengigheten av det forstyrrer opplysning. På den andre siden skjer den åndelige praksis i dette legemet, og uten det er det umulig å gjøre fremskritt på veien. Derfor er det ingen plass for hedonisme eller askese i buddhismen; den hovedveien er Midtpåtreet, som unngår ekstremiteter.

Buddhistene praktiserer «kroppets bevissthet» — oppmerksomhet på sine sanninger, pusting, bevegelser. Dette er ikke bare omsorg for helsen, men også en måte å utvikle konsentrasjon og bevissthet på. Legemet blir et objekt for meditasjon, gjennom hvilken mennesket lærer å ikke identifisere seg med det. Likevel overholder munkene i Théravada-tradisjonen en streng kostholdsdisciplin, mens laike mennesker overholder moderasjon. Avvisning av alkohol og narkotika er obligatorisk, siden de tummer sinnet og forstyrrer praksisen. Legemet i buddhismen er ikke en fiende, men et midlertidig hjem som skal holdes i stand, men ikke koble seg til det.

Generelle prinsipper: hva som forbinder alle religioner

Tross forskjeller, kan man i alle religiøse tradisjoner utdype noen felles prinsipper forholdet til legemet. Først og fremst er det ansvar. Legemet er gitt til mennesket ikke for ukontrollert bruk, men for meningsfull tilværelse. Andre er moderasjon. De fleste religioner avviser både ekstrem aksesi og opptatthet av lidenskaper. Tredje er forbindelsen mellom kropp og ånd. Legemet regnes ikke som en fiende av sjelen, men som en veileder i det materielle liv. Fjerde er nødvendigheten av å opprettholde helse. Omsorg for legemet er ikke egoisme, men en plikt. Og til slutt, respekt for legemet som skapt av Gud eller som et verktøy for åndelig utvikling.

Moderne utfordringer og religiøst syn

I det 21. århundre møter disse religiøse prinsippene nye utfordringer. Kommeriasalisering av helse, kulturen av det unge og det «perfekte» legemet, overfloden av skadelige produkter, økologiske problemer — alt dette stiller spørsmål til religionene som prøver å gi svar. Mange troskapsfellesskap engasjerer seg nå aktivt i diskusjoner om en sunn livsstil, vern av miljøet og til og med bioetikk - spørsmål om abort, eutanasia, genetisk ingeniørkunst. Religøst syn på legemet blir en stemme som minner oss om skjørheten og verdien av livet, om at helse ikke er en vare, men en gave.

Slik fortsetter verdensreligiene å lære oss at omsorg for legemet ikke er bare et spørsmål om personlig komfort eller estetikk. Det er et spørsmål om respekt for vår natur, vårt kald og vår skaper. Og selv om mennesket ikke er religiøst, kan disse gamle visdommene hjelpe ham til å bygge en mer bevisst, forsiktig og harmonisk forhold til seg selv.

Постоянный адрес данной публикации: