Bastillen og Napoleon: keisaren som ville skrive om revolusjonens historie

For de fleste av oss er Bastillen et symbol på den store franske revolusjonen, folkelig harme og sammenbruddet av den gamle ordningen. Og Napoleon Bonaparte er en mann som kom til makten på bølgen av revolusjonære ideer, men som deretter bygde et imperium og satte seg selv over alle republikanske prinsipper. Det virker som om disse to figurene er adskilt av en kløft. Likevel er de knyttet ikke bare til en historisk epoke, men også til bemerkelsesverdige, noen ganger paradoksale prosjekter. Ett av dem er den omfattende minnesmerket som Napoleon ønsket å bygge på stedet for den ødelagte Bastillen, for å, som han håpet, skrive om dens historie og plassere seg selv i den. Men hva knyttet egentlig keisaren til den viktigste fengselscellen i Frankrike?

Revolusjonen som utgangspunkt

Erobringen av Bastillen 14. juli 1789 ble det hendelsen som startet den store franske revolusjonen. For parisiener var denne mørke festningen et levende symbol på kongelig despotisme og vilkårlighet. Den dagen var det bare syv fanger i fengselet, men det hadde ingen betydning. Bastillen falt, og med den falt troen på urokkeligheten av monarkisk makt. Nettopp denne dagen ble startpunktet for alle de etterfølgende hendelsene som til slutt førte til at den unge korsikanske generalen Napoleon Bonaparte kom til makten. Hans coup d'état 18 brumaire (9. november 1799) regnes av historikere som det faktiske sluttfallet av revolusjonen. Så Napoleon var ikke bare etterfølger av revolusjonen — han var dens direkte arving, en mann som kom til makten på bølgen av kaos skapt av Bastillets fall.

Keisaren og hans «spor» på Bastille-plassen

Når Napoleon ble keisar, begynte han en omfattende ombygging av Paris. Han ønsket å gjøre hovedstaden til en ny keiserrådighet som kunne konkurrere med antikk Roma. Som en del av disse planene la han vekt på plassen Bastille — et sted som var hellig for franskmenn som et symbol på revolusjonen. Keisaren bestemte seg for å etterlate seg sin egen spor her.

I 1808 tenkte Napoleon å bygge en gigantisk fontene i form av en elefant på plassen Bastille for å ære sine seire i Egypt. Dette var ikke bare en fontene, men et monumentalt anlegg: etter keisarens planer skulle elefanten være 24 meter høy og 16 meter lang. På elefants rygg skulle det være en tårn, og fra hornet skulle vann strømme. Symbolikken var tydelig: Napoleon ønsket ikke bare å pynte byen, men å sette opp et nytt minnesmerke på stedet for revolusjonens symbol, som skulle hyller hans egne erobringer.

Men det omfattende prosjektet ble aldri gjennomført. I 1813 ble det bare en fullstendig gjenskapt gipsmodell av elefanten satt opp på plassen, som sto der til 1846. Bronsestatuen ble aldri smidt. Etter Napoleons fall ble prosjektet glemt, og i 1846 ble den gipsmodellen erstattet av Juletårnet, som i dag står i midten av plassen. Men selv den ufullendte planen etterlot et spor i kulturen: setningen «elefanten på Bastille» brukes fortsatt i Frankrike for å bety et ufullendt arbeid. Og Victor Hugo gjorde den gipsmodellen til et skjulested for den lille Gavroch i romanen «Les Misérables».

Hvorfor en elefant: det egyptiske sporet og keisarens ambisjoner

Valget av nettopp elefanten som monument på stedet for Bastille var ikke tilfeldig. Det retter seg direkte mot Napoleons egyptiske kampanje (1798–1801). En elefant med en tårn på ryggen er en klassisk bilde fra antikken, som ble brukt av ellinistiske herskere og romerske keisere for å understreke sin makt og forbindelse med Østen. For Napoleon var dette en måte å proklamere seg selv som arving til store erobrere, som en mann som brakte civilisasjon til fjerne land. Fontenen med elefanten skulle ikke bare være et ingeniørverk, men et politisk manifest, ment å erstatte revolusjonens symbolikk med keiserrådighet. Keisaren ønsket at parisiener, når de kom til plassen, skulle minnes hans egne triumfer, ikke erobringen av Bastille.

Napoleon og revolusjonen: et dobbelt forhold

Napoléons holdning til revolusjonen og dens symboler var dobbelt. På den ene siden glemte han aldri at det var revolusjonen som åpnet veien for ham til makten. Han brukte revolusjonær retorikk når det var til hans fordel, og han forsøkte også under keisertiden å bevare noen av revolusjonens seirer, som Civil Code. På den andre siden tolererte Napoleon som keisar ikke minner om revolusjonen. Han anså seg selv som arving til de gamle monarkene, ikke til revolusjonærerne. Hans keiserrådighet forsøkte å overbevise kongelovstilt holdninger om at det var nettopp Napoleon som var den sanne arvingen til Bourbonene. Derfor var forsøket på å sette opp en elefant på stedet for Bastille ikke bare en bygningsprosjekt, men også en del av denne propagandaen: keisaren ønsket å ta over det revolusjonære rommet, skrive om dens historie og plassere seg selv som dens spiss.

Konklusjon

Forbindelsen mellom Bastille og Napoleon er en historie om hvordan et revolusjonært symbol forsøkte å forstå og ta til eie. Napoleon, som kom til makten takket være revolusjonen, ønsket å sette opp sin egne, keiserrådige tegn på det viktigste monumentet. Hans plan for fontenen med elefanten ble aldri fullført, men det sier mye om keisarens ambisjoner: han ønsket ikke bare å pynte Paris, men også å skrive om historien. Bastille forblir et symbol på revolusjonen, men Napoleon har også etterlatt seg sitt spor på stedet — ikke i bronse, men i kultur, som fortsatt minner oss om hvordan de store menneskene og de store hendelsene er tett knyttet.

Permanent link to this publication: