BAUHAUS som en internasjonal kolleksjon: laboratorium for modernisme

Innledning: en utopi for internasjonal kreativitet

Skolen BAUHAUS (1919–1933) ble ikke bare et revolusjonært fenomen innenfor design og arkitektur, men også en unik sosial-kulturell laboratorium, hvor man for første gang i kunstens historie bevisst skapte en miljø for fruktbart samarbeid mellom representanter fra forskjellige land og kulturer. Oppstått i krigens Tyskland, ødelagt og nasjonalistisk innstilt, ble BAUHAUS til et hav av kosmopolitisme, som viste at en syntese av ulike kulturelle tradisjoner gir innovasjoner som definerer epoken.

Internasjonalt sammensatt lærer- og studentkorpus

Skolen ble grunnlagt av Walter Gropius, som formulerte prinsippet: «Kunstneren er en utvidet håndverker». For å realisere denne ideen inviterte han lærere som representerte ulike kunstskoler og nasjonale tradisjoner.

Sveits: Johannes Itten, som utviklet en unik propedagogisk kurs som underviste studentene grunnleggende former, farger og materialer. Hans metoder var dypt individuelle og delvis knyttet til hans interesse for Mazdaznan (østlige åndelige praksiser).

Russland: Wassily Kandinsky, whose teoretiske arbeider ("Punkt og linje på flate") og abstrakt maleri innbrakte en dyp psykologisk tilnærming og vitenskapelig tilnærming til studiet av form og farge til BAUHAUS. Hans landsmann, Lazar (El) Lissitzky, påvirket skolen aktivt gjennom kontakter med konstruktivismen, selv om han ikke underviste konstant.

Ungarn: László Moholy-Nagy, en avantgardist som bringte ideer om industrielt kunst og troen på teknologiens transformerende kraft. Hans kurs i materialer og volum var teknologisk hjertet av skolen.

Nederland: Theo van Doesburg, lederen for bevegelsen "De Stijl", selv om han ikke var offisiell lærer, propagerte aktivt for prinsippene til neoplasticisme (sterk geometri, primary colors) i Weimar, og utøvet et konkurranseutsatt inntrykk på studentene og skapte en evolusjon av BAUHAUS' estetikk fra ekspresjonisme til rationalisme.

USA: Lyonel Feininger, en amerikansk kunstner av tysk opprinnelse, whose grafiske og maleriske arbeider definerte en bestemt plastisk språk på tidlig stadium.

Studentkorpset var også mangfoldig: i tillegg til tyskere, studerte schweitzere (Max Bill), østerrikere, amerikanere, ungarere i skolen. Dette skapte en unik kreativ atmosfære, hvor ideer kolliderte og kryssede hverandre.

Syntese av kulturelle tradisjoner i pedagogikk og estetikk

BAUHAUS var ikke bare en sum av nasjonale bidrag. Dens genius ligger i syntesen som er født av dette dialogen.

Russisk konstruktivismus + nederlandsk neoplasticisme + tysk rationalitet. Fra konstruktivistene kom ideen om kunst som et sosialt prosjekt, som tjente det nye samfunnet. Fra "De Stijl" kom den strenge geometriske abstraksjonen og arbeidet med ren farge. Tysk tradisjon Sachlichkeit (praktisk, objektiv) sikret metodologisk disiplin. Resultatet ble karakteristiske objekter: Wilhelm Wagensveldts skrivebordslampe (formens laconisme, serienhet) eller Marianne Brandts kjele (geometrisk spill med sfærer og cilindere).

Østlig meditasjon + vestlig funksjonalisme. Ittens kurs, som inkluderte pustøvelser og analyse av gamle mestere, virket å være i motsetning til Moholy-Nagy's teknokratiske tilnærming. Men denne konflikten førte til en balanse: studentene lærte ikke bare å jobbe med materialer, men også forstå deres essens, noe som førte til skapelsen av objekter som var estetiske i sin funksjonelle ærlighet.

Folkelig håndverk + industriell produksjon. Interessen for folkelig, "pre-nasjonal" kunst (for eksempel studiet av tradisjoner for folkelig leketøy eller bondefurniture) ble kombinert med en orientering mot fremtiden for massiv industriell produksjon. Dette ble spesielt uttrykt i tverkmesteriet under ledelse av Gunta Stölzl, hvor gamle håndverksmetoder ble brukt til å skape abstrakte, utelukkende moderne tekstilverk.

Sosial eksperiment: livet som Gesamtkunstwerk

Collaborasjonen gikk utover klasserommene. Skolen levde som en internasjonal kommune. Studenter og lærere feiret sammen, arrangerte kostymebaler ("Metallic fest", "White beard festival"), drev sport og teater (Oskar Schlemmer). Schlemmers teateroppsetninger, hvor mennesket ble til en abstrakt "form i rommet", var et direkte uttrykk for ideene til BAUHAUS og ble skapt med kollektiv innsats. Denne felles livsstilen slet ikke bare nasjonale, men også hierarkiske grenser mellom lærer og elev, formet en ny modell av kreativt samfunn.

For tvunget diaspora og global innflytelse

BAUHAUS' lukking av nazistene i 1933 førte til en tragisk, men logisk konsekvens av det internasjonale prosjektet: dets diaspora. Lærere og studenter, spredt over hele verden, ble apostler for dens ideer.

Walter Gropius, Marcel Breuer, Mies van der Rohe, László Moholy-Nagy, Joseph og Anni Albers emigrerte til USA, hvor de ledet arkitekturskoler (Harvard, Illinois Institute of Technology) og grunnla "New Bauhaus" i Chicago.

Max Bill utviklet skolens prinsipper i grafikk og industrielt design i Sveits.

Atti Berger vendte tilbake til Jugoslavia.

Denne globale migrasjonen gjorde den lokale tyske skolen til en stein i det internasjonale stilen i arkitektur og design på 1900-tallet. Det etterfølgende inntrykket på det israelske "White City" i Tel Aviv, skandinavisk design etter krigen og til og med japansk arkitektur av metabolisme, er direkte følge av det kosmopolitiske frøet som ble sådd i Weimar, Dessau og Berlin.

BAUHAUS ble et unikt eksempel på hvordan bevisst sammenslåing av ulike kulturelle krefter i en atmosfære av kreativ frihet og sosial eksperimentering kan generere en kvalitativt ny, livskraftig og innflytelsesrik paradigme. Det var ikke bare en kunstskole, men en vellykket modell for internasjonalt samarbeid, som viste at modernisme i sin essens er internasjonal. Dets arv er ikke bare stoler, bygninger og skrifter, men også en overbevisende historisk eksempel: en kulturdialog, underlagt en felles utopisk mål om å skape en ny materiell miljø for en ny type menneske, kan bli en kraftig drivkraft for fremskritt.

Permanent link to this publication: