Goethes filosofi: enhetet av natur, kunst og menneskelig ånd

Navnet Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) er kjent for enhver utdannet person først og fremst som navnet på en stor poet, dramatiker og opphavsmann til det urokkelige "Faust". Likevel anså Goethe sine vitenskapelige arbeider ikke mindre betydelige enn sine litterære. Goethes filosofi er ikke abstrakt teoretisering, men et levende verdssyn som har utviklet seg fra hans kunstneriske praksis og mange års arbeid med botanikk, optikk, anatomi og mineralogi.

Natur som et levende helhet

Den sentrale kategorien i Goethes filosofiske konsept er "levende helhet". Han tenkte på naturen ikke som et mekanisk aggregat underlagt fysikkens lover, men som en stor levende organisme, gjennomstrømt av intern enhet. Den deler ikke sitt arbeid, deler ikke sitt verk; den kaster det ut fullt ut i full forbindelse. Hvert av dens skaperverk har sin egen essens, hvert av dens fenomener er et isolert konsept, og likevel utgjør de ett.

Slikt forståelse av naturen innebærer avvisning av det dominerende mekanismer i vitenskapen på 1700-tallet. Goethe var overbevist om at mekaniske lover ikke kan forklare livets hemmelighet: det er lettere å forstå dannelsen av alle himmellegemer enn å fastslå på grunnlag av mekanikkens opprinnelse av bare en eneste mykoplante eller gresshopper. Organiske former, i motsetning til uorganiske former, har en intern hensiktsmessighet: i det levende organismen bestemmer alle deler hverandre og tjener helheten. Denne innsikten bringer Goethe nærmere Kant, som i "Kritikken av dømmekraften" analyserte nettopp denne aspekten av det levende.

Metamorfose og "prarastning"

Spitzen av Goethes vitenskapelige forskning ble hans morfologi av planter og dyr. Han søkte det felles som skjuler seg bak det uendelige mangfoldet av organiske former. Så, i botanikken, kom han til ideen om "prarastning" (Urpflanze) — et visst indre prototyp som naturen skaper alle de konkrete plantene. Blader, blomsterblader, stigmer — ifølge Goethe er disse ikke opprinnelig forskjellige organer, men resultatet av metamorfose (omforming) av ett og samme grunnleggende organ — bladet.

I anatomi oppdaget han den intermaxillære benet hos mennesket (beviser hans slektskap med dyr) og formulerte ideen om ryggskjelettet — en teori som hevder at skjelettbeinene i hodet oppstår som et resultat av sammensmeltning og omforming av ryggvirvlene. Denne ideen gikk foran sin tid og ble et viktig bidrag til utviklingen av evolusjonær morfologi.

"Nødvendig empiri" og Goethes fenomenologi

Goethe utviklet en spesiell metode for å tilegne seg kunnskap, som han selv kalte "nødvendig empiri" (zarte Empirie). Essensen av dette er å dykke så dypt inn i studiet av et spesifikt fenomen, samle og sammenligne alle dens manifestasjoner så nøye, at man til slutt innvendig forstår den skapende loven. Høyeste ville være å forstå at alt faktiske allerede er teori. Ikke søk noe bak fenomenene; de er selv lære.

Denne metoden ble en forløper for moderne fenomenologi. I stedet for å konstruere abstrakte forklaringer "på den andre siden" av fenomener, må vitenskonnene nå oppnå et intellektuelt meditasjon, hvor den allmennidealen avsløres i det enkle faktum. Denne tilnærmingen kombinerer streng observasjon av vitenskonnene med innsikt fra en kunstner. Nettopp derfor mente Goethe at å drive vitenskap og kunst er prosesser som er beslektet i sin essens.

"Avvisning av Newton" og læren om farge

Goethes mest kontroversielle og monumentale vitenskapelige arbeid ble hans "Læren om farge" (Zur Farbenlehre, 1810), som han selv anså som sitt viktigste verk. I dette arbeidet gikk Goethe i polemikk med Newtons optikk. Mens Newton forklarte farge som et resultat av oppsplittingen av hvitt lys, gikk Goethe ut fra primærenheten av menneskelig fargeoppfatning.

Han utpekte tre grunnleggende rene farger — gult, blått og rødt — og analyserte fargekontraster og harmonier fra både psykologisk og estetisk synspunkt. Goethe introduserte begrepet "prafenomen" (Urphänomen) — i optikk ble det opprinnelsen til farge på grensen mellom lys og mørke. Selv om fysikken avviste Goethes teori som vitenskapelig usikker, fant den en livlig respons blant kunstnere og filosofer. Schopenhauer kalte "Læren om farge" det viktigste verket som noen gang ble skrevet om kunstnerisk maleri; Goethes arbeider om farge ble høyt verdsatt av store fysikere på 1900-tallet — Werner Heisenberg og Max Planck.

Panteisme, spinozisme og verdensoppbyggingsprinsipper

Goethe søkte en verdssynsmessig støtte og vendte seg til filosofien til Benedict Spinoza. Der tok han opp ideen om panteisme — å identifisere Gud med naturen. Goethe kunne ikke akseptere den kristne transcendentale Gud; han var mer nær ideen om at det guddommelige er tilstedeværende i hvert naturlige fenomen. Likevel var hans panteisme ikke statisk, men dynamisk — han supplerte Spinoza med ideen om utvikling.

Goethe merket at livet til alle fenomener er underlagt interaksjonen mellom to motsette krefter. Disse prinsippene kalte han "stigning" (Steigerung) og "polaritet" (Polarität). Polaritet er et ønske om å skille seg ut og sette i motsetning (polene på et magnet, positivt og negativt elektrisitet). Stigning er det konstante bevegelsen fra enkelt til komplekst, fra lavere former til høyere. Interaksjonen mellom disse to kreftene skaper kontinuerlig utvikling og fornyelse av verden. Ifølge Goethe er livet en evig kamp og en evig syntese av motsetninger.

Person og kultur: fra "Storm og Drang" til klassisisme

Utviklingen av Goethes filosofiske syn reflekteres i hans verk. Den tidlige perioden "Storm og Drang" — en apologi for følelsen, den geniale individualitet, retten til kunstnerisk opprør mot allment aksepterte normer. "Den unge Werthers lidelser" (1774) er manifestet for denne perioden, hvor hovedpersonen, drevet av hypertrofiert følelse, viser seg å være udyktig til å bære sammenstøtet med virkeligheten.

Men reisen til Italia (1786–1788) markeret en dypgripende omveltning i hans verdssyn. Han kommer til det såkalte "weimariske klassisismen". Nå er den høyeste verdien for ham ikke den avvisende opprøret, men et harmonisk balanse mellom følelse og plikt, frihet og nødvendighet. For Goethe er kunstneren ikke bare en uttrykker av subjektive lidenskaper, men en skaper som kan avdekke evige, objektive former for skjønnhet i kaoset av fenomener.

Denne modne filosofien finner sitt fulle uttrykk i dramatikken "Faust" — hans viktigste verk. Veien til Faust er veien fra vanskjønnselig bokvis kunnskap til livlig praksis, fra egoistisk fornøyelse til sosialt nyttig aktivitet. bare den som hver dag går til kamp for liv og frihet, — proklamerer Fausts finalemonolog, og trekker konklusjon om menneskelig mening.

Arv og betydning

Goethes filosofi har hatt et enormt innvirkning på europeisk tenkning i det 19. og 20. århundre. Hans ideer om morfologi og metamorfose ble grunnlaget for biologiske konsepter, og forberedte grunnen for darwinisme. Hans lære om farge opplevde en renessanse i kunst og psykologi. Og hans poetiske verk, hans eget eksistens som en universell genius, har blitt et symbol på synkretisme av vitenskap og kunst, som moderne kultur så høyt.

Goethes filosofi er en bro mellom romantikk og klassisk rasjonalisme, mellom kunstnerisk innsikt og vitenskapelig forskning. Den lærer å se verden helhetlig, forstå hvert fenomen som en del av et stort levende prosess og finne i midten av virkeligheten et åndelig begynnelse.

Permanent link to this publication: