Haïm Soutine og Max Ernst: dialektikk av uttrykk og surrealisme

Introduksjon: parallelle verdener i Paris

Haïm Soutine (1893–1943) og Max Ernst (1891–1976) er to giganter innen europeisk kunst på 1900-tallet, whose kreative baner krysser i Paris, men utgår fra diametralt forskjellige kunstneriske og filosofiske systemer. Soutine er en geni innen ekspresjonisme, dypt dyptet i en tragisk materialisme av kropp og natur. Ernst er en av grunnleggerne av dadaisme og surrealisme, en forsker i det underbevisste, myten og automatiske teknikker. Deres møte og den korte perioden med kommunikasjon i 1920-årene representerer en unik dialog mellom «sannheten om naturen» og «sannheten om drømmen».

Context av møtet: «Bienenstock» og kunstnerisk brorskap

Soutine og Ernst møtte i Paris tidlig på 1920-tallet. Soutine, som hadde levd i nød i flere år, bodde i det kjente kunstnerkollektivet «Bienenstock» (La Ruche), hvor hans naboer var Haïm, Chagall, Modigliani, Léger. Ernst, som hadde blitt demobilisert etter krigen, kom til Paris i 1922 og kom raskt inn i kretsen rundt dadaistene og fremtidige surrealister rundt André Breton. Deres nærhet, sannsynligvis videresendt av den felles miljøet på Montparnasse og figuren til kritikeren og samleren Paul Westheim. Tross forskjellige tilnærminger, ble de forent av deres felles status som emigranter (Soutine fra Det russiske keiserdømmet, Ernst fra Tyskland) og status som radikale innovatører som ikke passet inn i akademisk hovedstrøm.

Kunstneriske motsetninger: kropp vs. fantasi

Sutines kreative metode:

Økologi: Soutine arbeidet utelukkende med natur. Hans kjente kjøttetusjer ble kjøpt på slakterier og forfalmet i atelieret, inntil han fant den nødvendige «dødsfargen». Hans portretter og landskap er resultatet av en intens, nesten ekstatisk dialog med det reelle objektet.

Ekspresjon gjennom materiale: Hans mål er å avdekke den indre, skjulte essensen av objektet gjennom radikal formforvredelse, en tykk, pastos tekstur og en eksplosiv, «skrikende» fargepalett. Hans maleri er fysiologisk og sensorisk.

Tragisk humanisme: Sutines temaer (okser, portretter av tjenere, ødelagte landskap) retter seg mot evige temaer om lidelse, død, skjørhet i kroppen.

Ernsts kreative metode:

Frigjøring fra natur: Ernst strebte bevisst etter å gå bort fra tradisjonell representasjon av den synlige verden. Han oppfant teknikker som frotasje (naturlig gnidning for å manifestere skjulte teksturer) og grattage (graving), som lot «automatisk» utvinne bilder fra det underbevisste.

Collage og alkymi av bilder: Hans kjente romaner-kollasjer («Hundre hoder uten kropp», «Kvinnen med 100 hoder») skapte nye, surrealistiske narrativer fra klipper av gamle gravurer. Han konstruerte fantskapelige verdener, befolket av hybriddyr og symboler.

Ironi og mytologi: I motsetning til Sutines patos, er Ernsts kunst gjennomtrukket av ironi, spill og intellektuell refleksjon. Han mytologiserte moderniteten, skapte en arkologi av forestillingen.

Personlige og kreative kryss: portrettet av Herda Groth

Den mest konkrete og betydelige beviset på deres forbindelse er serien med portretter av Max Ernsts kone, Herda Groth (Herda Ernst), malt av Soutine. Dette er en unik situasjon, hvor modellen til en surrealiste (kona til en av de viktigste «ødelagere» av figurativitet) posisjonerte seg for en av de siste «besatte» figurativistene.

Estetisk dialog: I portrettene av Herda (ca. 1925–1926) sletter Soutine sin villige fargepalett og deformasjon. Bildet blir mer konsentrert og melankolsk, noe som kunne være en reaksjon på modellens personlighet. Ernst, i sin tur, verdsette kraften i Sutines maleri, og så i det en manifestasjon av en ukontrollerbar, nesten «dyr» kreativ styrke, som var relatert til surrealismens kult av vemmelse og besettelse.

Mutual respekt: Tross forskjellige metoder, anerkjente de radikalismen i hverandre. Ifølge noen minner, beundret Soutine friheten i Ernsts fantasi. Ernst så i Soutine et eksempel på en kunstner whose arbeid fødsler seg fra dybden av psykofysiologisk organisasjon, unngående rasjon, noe som var nært surrealismens ide om «automatisk skriving».

Kontrast i krigstiden

Andre verdenskrig skilte hardt deres veier, understreket forskjellen i deres situasjon:

Soutine, jøde av opprinnelse, ble tvunget til å skjule seg fra nazistene i Frankrike. Hans helse, ødelagt av års med nød og sår i magen, ble verre. Han døde i 1943 etter en risikabel operasjon, hemmelig flyttet til Paris. Hans død ble en tragisk epilog til et liv fullt av lidelse.

Ernst, som en «degenerativ kunstner», ble også forfulgt av nazistene, men klarte i 1941 å emigrere til USA med hjelp av Peggy Guggenheim. I Amerika fortsatte han med en aktiv kreativ og utstillingsaktivitet, og påvirket dannelsen av abstrakt ekspresjonisme. Han overlevde krigen og døde i en æren som anerkjent klassiker.

Arv og innvirkning: to poler av modernisme

Deres kunst har påvirket etterkrigstidens strømmer på forskjellige måter:

Soutine ble en forløper for kunstnere innen «Ny figurasjon» og lyrisk abstrakt ekspresjon (for eksempel for Willem de Kooning, som noterte kraften i hans tekstur og bevegelse). Hans lidenskap for materialet forutså interessen for kroppen i kunst på 1900-tallets andre halvdel.

Ernst påvirket direkte utviklingen av abstrakt ekspresjonisme (via teknikken for automatisme), pop-art (via ironi og bruk av massemedier i kollasjer) og alt etterfølgende konseptuelt kunst.

Avslutning: dialog mellom ikke-kommunikative karrierer

Historien om Haïm Soutine og Max Ernsts forhold er en historie om møtet mellom to fundamentale, men motstridende tendenser av modernisme: ekspresjonell, materiell-kroppslig og intellektuell-surrealistisk. De var som to ikke-kommunikative karrierer, fylt med forskjellige stoffer: en med blod, kropp og nervøs spenning i naturen, den andre med drømmer, mytologiske arketyper og spillet av fornuft.
Deres korte dialog i Paris på 1920-tallet viser at den sanne avantgarden ikke var monolittisk, men representerte et felt av spenning mellom ekstreme poler. Soutine og Ernst, hver på sin måte, utvidet grensene for kunst: en inn i materiaalmunnen, til å koke den, den andre inn i uendeligheten av menneskelig psykisk kosmologi. Deres parallell eksistens beriket paletten på 1900-tallet, og viste at veien til den sanne moderniteten kan ligge både gjennom hypertrofi av virkeligheten og gjennom fullstendig negasjon av den.

Permanent link to this publication: