På kort: selv gull lider nesten ikke av saltvann, mens alt som omgir det, forfaller kraftig.

La oss dykke dypere inn i dette.

1. Gull: "Kongen" frykter ikke vann

Gull er et edelt metall. Dette er et vitenskapelig uttrykk som betyr at det er svært inaktivt og ikke reagerer med de fleste kjemiske elementer.

• Solefasthet: Natriumklorid (salt) og oksygen som er løst i vann, har ingen korrosiv effekt på gull. Det skjer ingenting som vi kaller "russ" eller "oksydering" med det.

• Utseende: En gullmynt eller et gullmynt som har ligget på bunnen av havet i 300 år, vil se nesten det samme ut som på dagen for skipshavariet. Det er bare å skylle dem med rent vann, og de vil skinne med sitt opprinnelige glans. Dette er grunnen til at gull har vært og forblir et symbol på evigverdig verdi.

2. Hva skjer med "sølibeholdningene"? De største truslene

Problemet er ikke gull, men det som omgir det og lagringsforholdene.

Trussel nr. 1: Elektrokjemisk korrosjon (Galvanisk par)

Dette er den største og mest interessante problemet. Når forskjellige metaller er i kontakt i et elektrolytt (og havvann er en utmerket elektrolytt), oppstår det en elektrisk strøm mellom dem.

• How it works: Mer "aktiv" metall (anode) begynner å bryte ned, ofrer seg selv for å beskytte det mer "edle" metallet (katode).

• Example: Hvis en gullmynt lå i en jernkiste eller ved siden av sølvmynter og kobberkanoner, dannes en galvanisk par. Jern og kobber vil korrodere aktivt, mens gull forblir intakt. Men resultatet blir at gullobjekter kan "limfeste" seg til sine naboer med en spisset lag av råtne og mineraler. Det blir en kompleks arkeologisk oppgave å hente dem ut.

Trussel nr. 2: Konkretformasjon

Dette er en naturlig "sarkofag" som dannes rundt objekter på havbunnen.

• Process: Oppløste salter i vann (spesielt kalkkarbonat) og metalleksider (fra korrodert jern) deponeres gradvis på alle faste overflater. Til slutt smelter de sammen til en monolittisk, steinete blokk — en konkret.

• Resultat: Gullmynter og juveler kan bli fastlåst inne i en slik mange tonn stor klump. For å komme til skatten, må man forsiktig bryte opp denne conglomeraten.

Trussel nr. 3: Mekanisk påvirkning og biologiske faktorer

• Treninger og sand: Konstant bevegelse av vann og abrasiv effekt av sand kan fysisk slite og skade tynne objekter (for eksempel gullkjettinger), selv om metallet selv ikke blir ødelagt.

• Levende organismer: Selv om gull ikke er spiselig, kan organismer som koraller, svamper og moser vokse på overflaten av det, dekker det med et lag av levende stoff og kalkavleiringer.

3. Hva med andre skatter?

Her er konsekvensene de mest katastrofale:

• Sølv: Mørkner og utsettes for kloridkorrosjon, dekker med et tykt lag av svart eller lilla kloridserum.

• Jern og stål: (Kanoner, anker, skipets skrog). Forfaller nesten fullstendig, etterlater seg bare "russ" av råtne og konkretformasjoner som representerer deres form.

• Edelstener: (Smaragder, rubiner, diamanter). Som regel kjemisk stabile, men organiske materialer som perle og korall forfaller fullstendig.

Oppsummering i tabellform:

Slutning: Legender om skatter med glitrende gull som åpnes på havbunnen, er myter. Realiteten er slik: Gull overlever århundrer praktisk talt i perfekt stand, men å hente det opp til lys er en episk oppgave for arkeologer og restauratører som år etter år kjemper med konsekvensene av elektrokjemisk korrosjon og konkretformasjoner for å frigjøre det evige metallet fra sitt steinete fangenskap.

Permanent link to this publication: