Jul

Det tradisjonelle synet på Jul som en mektig historie om en nyfødt Baby i krybbene, dekker ofte til dens dypeste teologiske og kosmologiske mening. I den kristne dogmatikk og liturgiske tradisjon forstås Jesu fødsel ikke som et isolert hendelse, men som den første, avgjørende akt i redningsdramaet, begynnelsen på en ontologisk krig mot døden. Glæden i Betlehem er ikke bare en følelse, men en erklæring om seier, røttene som strekker seg tilbake til selve natur av den inkarnerte Gud.

1. Teologiske grunnlag: fra "den gamle Adam" til "den nye Adam"

Nøkkelen til forståelse ligger i læren om den første synd og dens konsekvenser. Ifølge den kristne anthropologien (utviklet av kirkefaderne, spesielt av den hellige Afanasius den Store), introduserte synden Adams fall tidsløshet og død i den menneskelige natur. Død ble ikke bare et biologisk slutt, men en eksistensiell tyrannei, som undertrykker mennesket gjennom frykt (Heb 2:15).

Jul er et svar fra Gud på denne situasjonen. Gud Ord (Logos) tar til seg den menneskelige natur i sin helhet, unntatt synden. Dette oppfatningen er beskrevet i den kjente formularen av den hellige Gregorius Teologen: "Det som ikke er tatt til seg, kan ikke helbredes, men det som har blitt forent med Gud, blir frelst." Kristus, "den nye Adam" (1 Kor 15:45), tar på seg den skadede menneskelige natur for å helbrede den fra innsiden. Hans fødsel er en injeksjon av uendelighet i selve vevet av det tilsigende menneskelige natur. Allerede i krybben ligger den som frivillig vil ta døden, for å berøve døden sin makt over "den som har makt over døden, det vil si djevelen" (Heb 2:14).

2. Liturgisk erklæring: gudstjeneste som tolkning

Det ortodokse og katolske julegudstjenesten er rik på bilder av seieren over døden.

Antifon for høytiden: "Din fødsel, Kristus Gud vår, har sendt lys til verden, en lys av fornuft..." Lys av fornuft er lyset av den sanne kunnskap om Gud og mennesket, som spreder mørket av uvitenhet og frykt for døden.

Kondak for høytiden (forfatter – munk Roman Melodik): "Diva dnes føder den Uendelige... Som en nyfødt, som har vært før alle tider... la idolatrien opphøre... Her er målet klart: opphøre med idolat, som i kristen perspektiv er slaveriet under døden og forfall." Her er målet klart: opphøre med idolat, som i kristen perspektiv er slaveriet under døden og forfall.

Julestihiren: "Du har opphørt døden, født fra en jomfru..." er et direkte og uambiguøst uttrykk, som lyder på dagen for Jesu fødsel.

Interessant fakt: "Begjær" som synonym. I den tidlige kirken (III-IV århundre) inkluderte festen for Jesu Betydelse (6. januar) minnesverdien av Jesu fødsel, korsfestelsen og de tre kongers tilbedelse. Den felles temaet var nettopp Guds oppvisning i det fysiske som begynnelsen på redningen. Delingen av festene avsluttet ikke deres felles eschatologiske mening.

3. Ikongrafi: symbolikk av seier i bilder

Den klassiske ikonen av Jesu fødsel i den østlige stilen inneholder flere symboler som indikerer seieren over døden:

Graven (krybben): Bildet som en mørk sprekk, et symbol på helvete, underverden og død, inn i hvilken Lyset ("Lys i mørket lyser" – Johannesevangeliet 1:5).

Hyssingene: Ikke bare en matkasse, men et bilde av Jesu grav. Legget kroppen i hyssingene, er et tegn på kroppen som legges i graven. Men hvis graven vil være tom, så inneholder hyssingene den som vil gjøre graven tom. Dette er "seieren er planlagt fra begynnelsen".

Pelene (pakkene): Det tunge pakkene av det nyfødte barnet er allerede et bilde av de gravpakkene, et symbol på forfall og død, som han frivillig tar på seg for å bryte dem.

Ørn og esel (basert på profetien Isaias 1:3): Symboliserer jøder og hedninger, men også alt skapte vesen, som i gudstjenestens ord "tar imot Frelseren" – det vil si blir frigjort fra slaveriet under forfall.

4. Faderens tolkning: fødsel som begynnelsen på helbredelse

De hellige fader ser på Jesu fødsel som begynnelsen på helbredelsen av menneskeheten.

Den hellige Afanasius den Store i skriftet "Om Inkarnasjonen av Gud Ord" hevdet: "Han [Gud Ord] ble menneskelig for at vi skulle bli gudedyktige." Inkarnasjonen er nødvendig betingelse for gudedyktighet (theosis), det vil si menneskets deltakelse i uendelig, uendelig liv Gud.

Den hellige Gregorius av Nyssa lærte at Kristus, ved å bli forent med den menneskelige natur, som det å "passe" av frøet til uendelighet. Fødselen er planting, og oppstandelsen er høst.

Den hellige Simeon den Nye Teolog skrev: "Nå, siden Gud har blitt forent med det menneskelige natur, kan mennesker bli forent med Gud... og bli deltakere i det gudelige natur og evig liv."

5. Seieren over døden som en kulturell og eksistentiell kode

Denne teologiske konseptet har dyptgått i den vestlige og østlige kulturen, transformert seg i kunst og litteratur.

Eksempel i litteratur: I romanen "Brødrene Karamazov" av F.M. Dostojevskij sier presten Zosima i sin dødsopprop i sin preken om kjærlighet til livet, som overvinner frykten for døden, og denne tanken har røtter i juletroen: livet, som er vist i det vuggefødte i Betlehem, er sterkere enn døden.

Eksempel i musikk: Mange julesanger, for eksempel "Hark! The Herald Angels Sing" av C. Wesley, inneholder linjer: "Born that man no more may die, / Born to raise the sons of earth, / Born to give them second birth" ("Født for at mennesket ikke lenger skal dø, / Født for å løfte jordens sønner, / Født for å gi dem et nytt liv").

Avslutning: glede som en eschatologisk kategori

På denne måten er julegleden ikke bare dagligvareglede, men en eschatologisk glede, som forutsetter den endelige seier. Jul stiller døden i en paradoksal situasjon: Den som kommer til verden, fødsler, for å dø, og dør for å stå opp, knuser døden fra innsiden. Krybben i Betlehem blir en plattform for å angripe kongeriket over døden. Derfor er julefesten i det kristne forståelsen prinsipielt antisentimental. Den proklamerer at Gud elsket verden så mye at han kom ned i dens dyp, i forholdene til tidsløshet og begrensning, for å transformere dem.

Seieren over døden begynner ikke på en tom grav om morgenen på Påske, men i den overfylte graven i Betlehem om natten til jul. Hver juletreet, hver tente lys, hver julesang i denne perspektivet er ikke bare et minne om fortiden, men et flagg som heises i hjertet av en fiendtlig område, og et triumferende uttalelse, at det siste ord i menneskehetens historie tilhører ikke døden, men Livet, som er vist i det vuggefødte.

Постоянный адрес данной публикации: