Malerietsprog i Nikolaj Leskov: «fargerike bokstaver» av russisk tale

Introduksjon: «forfatter for forfattere»

Malerietsprog i Nikolaj Semjonitsj Leskov (1831–1895) er et unikt fenomen i russisk litteratur, som samtidige ofte oppfattet som «uttrykksfullt» og «ikke-naturlig», mens etterkommere har anerkjent det som innovativt og uten motstykke. Leskov avviste bevisst den glatte, «skolegangs» litterære språket sin egen tid, for å skape en levende, polyfonisk natur av folkelig og profesjonell tale. Hans verk er en gigantisk laboratorium for å studere og kunstnerisk omforme russisk språk i hele sitt sosiale, etnografiske og konfesjonelle mangfold.

Grunnleggende trekk ved Leskovs språkssystem

1. Sagn (hovedoppdagelsen).
Leskov er en uovertruffen mester i sagn, dvs. fortelling som etterligner muntlig, ofte dialektisk eller profesjonell tale. Likevel er hans sagn ikke en stilisering av folkelig kultur, men et komplekst syntese:

Mange lag: I hans verk oppstår ofte en «ramme»: forfatteren «hører» historien fra en bestemt karakter (mester, munk, embedsmann), whose tale igjen kan inkludere sitater og replikker fra andre personer. Dette skaper en effekt av en levende muntlig tradisjon.

Eksempel: I «Lевше» (1881) er språket i romanen ikke tullmesterens tale, men en kompleks stilisering under «folklig legende», fortalt av en bokmenneske med en mengde neologismer («нимфозория», «мелкоскоп») og bevisst «feilaktig» syntaks, noe som skaper en grotesk og dypt tragisk effekt.

2. Leksikalsk rikdom og «barbarismen».
Leskovs ordbok er overmåte omfattende og inkluderer lag som er fremmede for klassisk litteratur:

Profesjonsord og termer: Han brukte utmerket leksikalen til håndverkere («Очарованный странник» — kunnskap om hesteterminologi), ikonmalere («Запечатлённый ангел» — tekniske termer for ikonmaleri), presteskapet («Соборяне» — kirkeslaviske ord, konsistoriekanzellerismer).

Artificialt neologismer og folkelig etymologi: Leskov elsket å skape nye ord, ofte gjennom komisk omtyding av utenlandske eller boklige («гемоптизин» i stedet for «оптизм», «буреметр» i stedet for «барометр»). Dette er ikke en feil, men et grep som avslører karakterens verdenssyn.

Etnografismen og dialekter: Han brukte aktivt ord fra regionale dialekter, men alltid motivert, for å skape et språklig portrett.

3. Retorisk organisering og «sprogpletering».
Leskovs prosa er ofte rytmetisk, nærmere oratorisk eller preikende stil:

Syntaks: Kjærlighet til komplekse perioder, inversioner, repetisjoner, anaforer. Hans setning kan være svingete, men mister aldri sin indre energi.

Kirkeslaviske ord: Brukes ikke for patos, men som en organisk del av tale til utdannede helter-prester eller som et middel for ironi og stilisering.

4. Ironi, grotesk og «intern smil».
Leskovs språk er nesten alltid ironisk, men ironien hans er av et spesielt slag — ikke sarkastisk, men «godmodig-lukkelig». Han beundrer språket til sine helter, deres latterlige feil, men bak dette ligger dyptgående forståelse og medfølelse. Grotesk i «Lевше» eller «Железная воля» tjener ikke bare til å kritisere, men også til å avdekke absurdet i sosiale og nasjonale motsetninger.

Genreforskjell: språk som en hovedkomponent i fortellingen

Leskov oppfant og transformerte genrer, hvor språket ble hovedperson:

«Rettidige fortellinger»: Korte skisser, anekdoter, bygget på språklig kuriositet eller kalambur.

Chronikker og memoarer fra fiktive personer: «Соборяне» er skrevet som en krønike, holdt i stilen av en kirkegårdshistorie med dens spesifikke intonasjon.

«Legender» og «fortellinger»: «Прекрасная Аза», «На краю света» bruker stilen til livshistorisk litteratur og preken, virtuost transformere den.

Konseptet «retfærdighet» og dets språklige uttrykk
I jakten på «retfærdige» — positive typer i russisk liv — fant Leskov dem ikke blant intellektuelle, men blant presteskap, håndverkere, soldater, kjøpmenn. Språkportretten til en slik rettferdig (som Ivan Fлягин i «Очарованный странник») er alltid individuell og dypt rotfestet i hans profesjonelle og daglige erfaring. Hans tale er ikke en glatt litterær språk, men en grov, bildet, rik på spesifikk leksikologi, noe som blir et tegn på autentisitet, ikke forstyrret av «boklig» kultur.

Politiske aspekter: motsetning til «utdannet» språk

Leskov gikk bevisst mot strømmen. I en tid da kritikken (i form av for eksempel N.A. Dobrolyubov) kravde at litteratur skulle være «utdannet» og tilgjengelig, virket hans språk arkaisk og eksotisk. Likevel var hans mål et annet: Ikke forenkle, men forvirre oppfatningen, vise språket som en levende, foranderlig, klasse- og profesjonelt farget substans. Han viste at «riktig» språk er bare en av mange mulige språkssystemer.

Inflytelse og anerkjennelse: fra avvisning til kanonisering
Under Leskovs liv ble han ofte anklaget for å «forstyrre» språket, han ble ansett som en stilisator. Likevel så forfattere og filologer (A. Remizov, E. Zamyatin, B. Eichenbaum) i ham en genial innovatør. Hans innflytelse er tydelig:

På A. Remizov med hans «mønsterspråk».

På M. Zoshenko, som tok Leskovs sagn inn i sovjetepoken.

På senere L. Tolstoj, interessert i hans stilistikk.

På sovjetisk «ornamentprosa» fra 1920-årene (V. Ivanov, Artem Vesely).
Filosofer (V.V. Rozanov) og litteraturvitenskapsfolk (Yu.N. Tynyanov) anerkjente Leskov som den største mesteren i russisk prosa, sammenlignbar med Pusjkin i betydningen for utviklingen av litterært språk.

Avslutning: musikken i den russiske tale

Leskovs kunstneriske språk er ikke et system av teknikker, men en helhetlig filosofi av språk. For ham var språket ikke et verktøy for å overføre klare meninger, men selve substansen i nasjonalt liv og tenkning. Han åpnet at sannheten om Russland og den russiske mennesken skjules ikke i polerte formler for intellektuelle, men i de kurve og bølgene av folkelig tale, i profesjonell jargon, i kirkelig preken, i kontorsaberdum. Hans tekster krever ikke bare lesing, men også lytting — som i en kompleks musikalsk partitur, hvor hver stemme leder sin unike part.

Leskov har bevist at litterært språk kan og må være ikke-neutront, men rikt, stikkende, underlig, reflekterende hele nasjonale livets mangfold. Han har skapt ikke bare verk, men en encyklopedi av russiske språktyper, forblir den mest «russiske» forfatteren i forstand av dypt følelse for språk, og samtidig den mest modige hans transformator. Hans arv er et oppfordring til å høre musikken der andre bare så på støy og uord.

Permanent link to this publication: