Glæde for arbeidsnarkoman: Hvorfor arbeid er et kall, ikke en plikt

I moderne verden hører ordet «arbeidsnarkoman» ofte ut som en diagnose. Det blir sagt med bekymring, fordømmelse eller med medfølelse. Arbeidsnarkomaner blir sendt til psykologer, de rådes til å «lære å slappe av» og «ikke glemme livet». Men hva om vi tar feil? Hva om det bak dette merket ligger ikke bare en nevrøs tilstand, men et dypt og ærlig opplevelse av glede i det man gjør? Hva om arbeid er ikke et middel til å unngå seg selv, men et middel til å finne seg selv? La oss prøve å se på arbeidsnarkomanen ikke som en pasient, men som en person som har funnet den samme glæden i arbeidet som andre søker i ferier, hobbyer og fornøyelser.

Det givende møtet: Når arbeid blir en dialog

Første ting som skiller arbeidsnarkomanen fra en utbrent ansatt, er kvaliteten på hans eller hennes kontakt med oppgaven. Han eller hun gjør ikke bare «utfører oppgaver», men er i en kontinuerlig dialog med det han eller hun gjør. Programmerer hører koden, forfatter hører teksten, lege hører pasientens kropp. Dette er ikke en metafor — det er et spesielt tilstand av oppmerksomhet, hvor arbeid slutter å være et verktøy og blir et livsrom. Denne personen ser ikke på klokken i venting på at arbeidsdagen skal være over, fordi hans eller hennes indre rytmus samsvarer med prosessens rytmus. Han eller hun lider ikke av at «man må jobbe», men er glad for at man kan jobbe.

Denne glæden er et sjeldent gave. Den oppstår ikke fra ytre stimuler, men fra et indre samspill med oppgaven. Arbeidsnarkomanen jakter ikke etter ros eller penger (selv om de kan være en hyggelig bonus), hans eller hennes belønning er prosessen selv. Han eller hun er som en musiker som spiller for musikken, ikke for publikum. Og i denne forstand er arbeidsnarkomanen ikke en person som «ikke kan slappe av», men en person som vet hvordan man kan jobbe slik at arbeid blir sin hvile.

Denne glæden er et sjeldent gave. Den oppstår ikke fra ytre stimuler, men fra et indre samspill med oppgaven. Arbeidsnarkomanen jakter ikke etter ros eller penger (selv om de kan være en hyggelig bonus), hans eller hennes belønning er prosessen selv. Han eller hun er som en musiker som spiller for musikken, ikke for publikum. Og i denne forstand er arbeidsnarkomanen ikke en person som «ikke kan slappe av», men en person som vet hvordan man kan jobbe slik at arbeid blir sin hvile.

Strøm og glemsel: Hvorforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforforfor
© library.ee

Permanent link to this publication: