Kjærlighet er bare et følelse? Eller noe større? For mange er den en øyeblikkelig gnist som kan dø ut. Men filosofi og religion insisterer: kjærlighet er objektiv. Den er ikke bare inne i oss. Den er mellom oss. Den definerer strukturen til eksistens, etikk og mening. Selv når vi ikke føler kjærlighet, forblir den en realitet vi er kalt til.
Enda Platons "Sykkel" snakket om Eros som en kraft som forbinder det endelige med det evige. Kjærlighet, ifølge Platons, er ikke bare tiltrakkning til kroppen, men en trang til skjønnhet i seg selv. Dette er et søk etter sannhet. I denne forstand er kjærlighet ikke en subjektiv lyst, men en grunnleggende struktur i eksistens. Vi elsker, fordi verden er satt sammen slik at vi kan koble oss sammen. I kristendommen styrkes denne ideen: Gud er kjærlighet. Kjærlighet er ikke en egenskap ved Gud, men hans essens. Og hvis Gud er grunnlaget for alt, er kjærlighet selve stoffet i virkeligheten.
Immanuel Kant skrev ikke om kjærlighet som et følelse. Men hans kategoriske imperativ — å behandle mennesket som et mål, ikke som et middel — er et filosofisk uttrykk for kjærlighet. I det 20. århundre gikk Emmanuel Levinas videre: kjærlighet er ansvar for den andre. Ansiktet til den andre kaller meg til ansvar. Dette er ikke en følelse, men en plikt jeg ikke kan unngå. Martin Buber i "Jeg og Du" snakker om en autentisk møte som går utover nytte. Kjærlighet er ikke et prosjekt av meg, men et hendelse jeg deltar i.
I Nye Testamente er kjærlighet — agape — ikke et romantisk følelse eller en brorslig tilknytning. Det er en ubetinget, offerlignende kjærlighet som ikke avhenger av objektets fortjenester. Den er objektiv i den forstand at den er normen vi er kalt til, selv når vi ikke vil. "Elsk dine fiender" er ikke et råd, men en bud. Den appellerer ikke til følelser. Den retter seg mot viljen. Derfor er kjærlighet ikke det vi føler, men det vi gjør.
Kjærlighet ville ikke vært kjærlighet hvis den var tvunget. Det er friheten som gjør kjærlighet mulig og samtidig realistisk. Det frie valget om å elske, selv når det ikke er ønske, gjør kjærlighet fra en følelse til en handling. Denne omvandlingen gjør kjærlighet objektiv: Den eksisterer i verden gjennom våre beslutninger. Det er ingen kjærlighet uten frihet. Det er ingen frihet uten ansvar. Og i denne forstand er kjærlighet den mest objektive faktoren i menneskelig liv.
Sokrates elsket sannheten mer enn livet. Francis av Assisi elsket de fattige og lepprosa. Étienne de La Boétie elsket friheten. I hvert tilfelle var kjærlighet ikke et følelse, men en posisjon. Den definerte deres handlinger, deres lidelser, deres død. Disse eksemplene viser: kjærlighet er objektiv fordi den endrer verden. Den skaper familier, samfunn, kulturer. Den bygger byer og ødelegger murer.
Kjærlighet forsvinner ikke når tiltrukningen går. Den forblir som et valg, som en minne, som en håp. I denne forstand er dens objektivitet: Den avhenger ikke av vår stemning. Den avhenger av oss.
New publications: |
Popular with readers: |
News from other countries: |
![]() |
Editorial Contacts |
About · News · For Advertisers |
Digital Library of Estonia ® All rights reserved.
2014-2026, LIBRARY.EE is a part of Libmonster, international library network (open map) Keeping the heritage of Estonia |
US-Great Britain
Sweden
Serbia
Russia
Belarus
Ukraine
Kazakhstan
Moldova
Tajikistan
Estonia
Russia-2
Belarus-2