Risiko som pris for friheten: eksistensialisme og livsfilosofi

Risiko. Vanligvis forstår vi det som sannsynligheten for ulykker. Tap av penger, helse, tid, rykte. Men for eksistensialister og livsfilosofer betyr risiko ikke bare fare. Dette er essensen av menneskelig eksistens. Å være menneske betyr å risikere. Ikke fordi vi elsker fare, men fordi det ikke er mulig å leve autentisk uten risiko. Ethvert sanntidsvalg er et hopp i ukjent. Enhver frihet er en ansvarlig påleggene som kan ikke beregnes. Nettopp risikoen adskiller det levende eksistens fra det mekaniske. Og nettopp gjennom risikoen blir mennesket til hva det kan være.

Friedrich Nietzsche: risiko som vilje til makt og selvbevissthet

Nietzsche var en av de første som rehabiliterte risiko som en livsnødvendighet. Han avskyet sikkerhet og komfort, som gjør mennesket svakt. For ham er risiko vilje til makt, evnen til å overvinne frykt og skape nye verdier. Hans overmenneske er den som vet å risikere seg selv, som ikke er redd for ensomhet og feil. Nietzsche mente at de fleste mennesker lever av tradisjon, som siste mennesker som kun søker komfort. Men den autentiske livet begynner hvor vi er villige til å satte alt på spil. Risiko for Nietzsche er ikke en strategi, men en livsstil. Han velger fare, fordi bare i den kan mennesket teste seg selv på styrke og skape seg selv på nytt. Den kjente setningen «Vær deg selv» betyr nettopp dette: risikere å være seg selv, ikke en kopi av andre.

Søren Kierkegaard: troens sprang og risikoen for uvisshet

Kierkegaard radikaliserer ideen om risiko ved å knytte den til et religiøst valg. Hans hovedbilde er «troens sprang». Tro er ikke et resultat av tanke, det er en risiko som ikke har riktig begrunnelse. Det er umulig å bevise Guds eksistens, men det er mulig å risikere å tro. Denne risikoen skiller seg ut fra alle andre: den gir ingen garanti for frelse, den gir ikke engang en garanti for lykke. Men den gir mennesket autentisitet. Kierkegaard snakker også om risikoen for å velge mellom estetisk og etisk liv. Å velge etikk risikerer man å tape fornøyelse og frihet. Å velge estetikk risikerer man å tape mening. Uansett valg er risiko. Eneste måten å unngå det på, er å ikke velge, men dette er også en risiko, risikoen for å leve et tomt liv. Derfor oppfordrer Kierkegaard til mot, mot til å risikere og ta et endelig valg, selv om man ikke vet hvor det vil føre.

Martin Heidegger: risiko som eksistens til døden

Heidegger bruker ikke ordet «risiko» ofte, men hans filosofi er gjennomtrådt av dette begrepet. Den hovedrisikoen som mennesket står overfor, er dens egen død. Død er ikke bare slutten, det er en mulighet som åpner for mennesket dens egentlige eksistens. Så lenge vi unngår å tenke på død, lever vi ikkje autentisk, i «das Man» (anonym eksistens). Men så snart vi tar død som vår mest personlige, ubevegelige risiko, begynner vi å leve virkelig. Heidegger kaller dette «eksistens til døden». Dette er ikke frykt for døden, men bevisstheten om begrensningen som driver oss til å velge. Risikoen her er ikke handling, men et tilstand. Vi risikerer hver eneste øyeblikk når vi bestemmer oss for å være oss selv, og ikke bare en erstattbar del av samfunnet.

Karl Jaspers: risiko i grensesituasjoner

For Jaspers er risiko knyttet til såkalte «grensesituasjoner» — død, lidelse, skyld, kamp. I disse situasjonene kan mennesket ikke støtte seg på vanlige kunnskaper eller regler. Han støter på at hans eksistens er sårbar og uforutsigbar. Nettopp her blir han tvunget til å risikere — å velge, hvordan være, uten garantier. Jaspers mener at disse situasjonene er nøkkelen til å våkne den autentiske «jeg». Uten risiko, uten kollisjon med det umulige, forblir mennesket på overflaten. Risikoen er muligheten til å gå ut over hverdagslivet og berøre transcendens. Men det er alltid en personlig handling som kan ikke overføres til andre. Risikoen er prisen vi betaler for å være fri foran det ukjente.

Jean-Paul Sartre: risiko for total frihet

Sartre er kanskje mest kategorisk i sin forståelse av risiko. For ham er mennesket helt fri, og denne friheten er hovedrisikoen. Vi har ingen forhåndsbestemt natur, vi skaper oss selv hvert øyeblikk. Hvert vårt handling er et valg som bestemmer hvem vi blir. Men vi kan ikke vite konsekvensene, vi kan ikke være sikre på riktigheten. Dette fører til angst, som Sartre kaller «sorgen». Risikoen for Sartre er en uunngåelig del av menneskelig eksistens. Vi kan ikke unngå det. Selv å nekte å velge er et valg. Derfor er risikoen ikke ekstravagant, men en grunnleggende struktur av eksistens. Å være fri betyr å være ansvarlig for sine beslutninger, selv om de fører til fiasko. Sartre påstår at mennesket er forpliktet til å være fri, og denne plikten er høyeste risiko.

Albert Camus: risiko for absurdet og opprør

Camus nærmer seg risiko gjennom konseptet absurde. Mennesket streber etter mening, men verden gir ingen svar. Å leve betyr å risikere meningsløsheten. Men Camus tilbyr ikke å gi slipp til oppgittelse. Tvert imot, han tilbyr opprør — å leve i motsetning til absurdet, å fortsette å søke, føle, handle. Risikoen her er viljen til å akseptere den absurde situasjonen og ikke gi opp. Hans favoritt eksempel er Sisyphus, som ruller steinen opp, vet at den vil falle. Han vet at hans arbeid er meningsløst, men han fortsetter. Risikoen er her: risikoen for å stå fast til livet, selv når det ikke gir noen håp.

Gabriel Marcel: risiko for åpning og kjærlighet

Marcel, i motsetning til mange eksistensialister, legger vekt på interpersonell risiko. For ham er autentisk eksistens mulig bare gjennom åpning mot andre. Men åpning er alltid en risiko: du kan bli avvist, forstått, forrædt. Uten denne risikoen er det umulig å ha kjærlighet, vennskap eller autentisk kommunikasjon. Marcel kontrasterer «å ha» og «å være». Mennesket som fokuserer på å ha, unngår risiko fordi det ønsker å kontrollere. Mennesket som velger å være, risikerer åpne seg — og i denne risikoen finner seg selv. Han snakker også om risiko i forhold til Gud: tro er ikke underkastende kunnskap, men et risiko for tillit, selv når det ikke er synlige bevis.

Det som er felles for alle filosofene?

Til tross for forskjellene, er alle disse tenkerne enige om én ting: risiko er ikke avvik, ikke feil, ikke unntak. Det er en eksistentiell nødvendighet. Å være menneske innebærer å være i risikosituasjon. Vi kan ikke fullt kontrollere vårt liv. Vi kan ikke garantere suksess. Men nettopp denne usikkerheten gjør oss frie. Uten risiko er det ingen autentisitet. Uten risiko er det ingen valg. Uten risiko forblir vi bare funksjoner, ikke individer.

Derfor, når vi snakker om risiko fra livets og eksistensialismens perspektiv, snakker vi om evnen til å være. Evnen til å ta feil. Evnen til å handling, tross frykt. Dette er ikke en filosofi av uforsiktighet, men mot. Mot til å være seg selv i en verden som ikke gir garantier.

Постоянный адрес данной публикации: