Valse «På den vakre blå Donau» og Nyttår: fødselen av et sekulært rite Introduksjon: Musikken som tidsmåler og symbol Valseen av Johann Strauss d.y. «På den vakre blå Donau» (An der schönen blauen Donau), op. 314, har gjennomgått en unik transformasjon: fra en fiasko på premieren i 1867 til å bli en ikke-offisiell, men fullt gjenkjennelig musikkymbol for inntredet av Nyttår for milliarder mennesker over hele verden. Denne metamorfose er et klassisk eksempel på hvordan et kunstverk, adskilt fra det opprinnelige konteksten, kan bli tilskrevet massekulturen og institusjonalisert som et sekulært rite. Fenomenet utviklet seg i det 20. århundre på grunn av et komplekst samspill mellom media, politikk og nostalgi. Historisk kontekst for skapelsen: valse etter katastrofen «Blå Donau» ble skrevet i 1866, umiddelbart etter Austrias alvorlige nederlag i krigen mot Preussen ved Sadova. Ordren på en «glad vokal komposisjon» til Wiens Mennskoret var en forsøk på å heve byboernes ånd. Premieren i den instrumentelle versjonen 15. februar 1867 gikk med moderat suksess, men den korale versjonen (med banale tekster om vinteren i Wien) førte til en virkelig triumf i mars samme år. Musikken, full av letthet, glitrende melodisme og oppbyggende patos, ble et lydlig motgift til nasjonal skam. Den erobret umiddelbart hele verden, og ble et symbol ikke så mye for en bestemt elv, men for en idealisert, uroksig bilde av Wien og den gamle Østerrike. Veien til Nyttårskonserten: politikk og media Den avgjørende institusjonen som gjorde valseen til Nyttårshymne, ble Wiens Nyttårskonsert (Neujahrskonzert der Wiener Philharmoniker). Opprinnelsen: Tradisjonen for konserter dedikert musikken til Straus-familien startet i de vanskelige tidene før og under den andre verdenskrigen. Den første tilsvarende konserten fant sted 31. desember 1939 under Klemens Kraus' ledelse — i en mørk atmosfære, men med en program fra livlige wals og polkaer, som et psykologisk flukt fra virkeligheten. Institusjonalisering: Etter krigen ble konserten gjenopplivet og ble en regelmessig hendelse, sendt på østerriksk radio fra 1946, og fra 1959 — årlig på TV (først i Eurovision, deretter over hele verden). Dette var en del av strategien for å gjenoppbygge østerriksk identitet basert på en neutral, apolitisk og tiltalende bilde av «landet av musikken», ikke på det nylige nazistiske fortiden. Ritualisering: Dirigentene, spesielt Willi Boskovsky (1955-1979) og Lorin Maazel, formet ritualet bevisst. De fastslo at «Blå Donau» og «Radetzky-marsjen» skulle være obligatoriske avslutningsnummer. Deres opptreden ble et symbolisk lydlig merke for slutten på konserten og begynnelsen på Nyttår. Psykologi og semiotikk: hvorfor nettopp denne valseen? «Blå Donau» var ideell for å være Nyttårshymne på grunn av en rekke musikalske og semiotiske egenskaper: Struktur: Et sakte, mystisk innledning (arpeggio av strykere, som glødende lys), skaper en atmosfære av venting og løfte. Deretter en kraftig, bred, uunngåelig strøm av hovedtemaet assosieres med tiden, ny energi og håp. Emosjonell tone: Musikken er fri for dramatikk, konflikt, melankoli. Den utstråler ren, ureflektert optimisme og majestetisk glede, som perfekt samsvarer med ønsket stemning for årets begynnelse. Kulturell kode: Valseen koder nostalgi for «den vakre epoken» — en mytisk, trygg, elegant keiservene som aldri har eksistert i en slik idealisert form. I den etterkrigsverdenen ble dette bildet et universelt symbol på tapet og ønsket harmoni. Enkelhet og gjenkjennelighet: Melodien huskes med ett, den kan synges av hvem som helst, selv om man ikke vet navnet. Dette gjør den til et ideelt kollektivt eie. Globalisering av ritualet: fra Wien til verden Takk til TV- og radiotransmisjoner, ble ritualet ikke lenger østerriksk, men globalt. For millioner av mennesker i Europa, Asia, Amerika betyr lydene av denne valseen at Nyttår er like rundt hjørnet. Den spilles i hjem, restauranter, på offentlige plasser, synkroniserer menneskers emosjonelle opplevelser i forskjellige deler av verden. Konserten og dens slutt har blitt ett av de få virkelig massive høykulturhendelsene i mediemiljøet. Interessante fakta og alternative kontekster Den opprinnelige teksten for kor inneholdt linjene «Wien, vær glad! Hvorfor? Lyset [håpet] blomstrer igjen». Dette var en direkte henvisning til behovet for å komme seg ut av depresjonen etter krigen. I 1969 ble «Blå Donau» brukt av Stanley Kubrick i filmen «2001: En romodisè» i scenen med støting av romskipet med orbitalstasjonen. Dette skapte en kraftig kontrapunkt: musikken, assosiert med jordisk eleganse og tradisjon, følger det høyeste teknologiske fremgangsmålet. Denne konteksten eksisterer parallelt med Nyttår. I selve Østerrike brukes melodien noen ganger som et signal for nøyaktig tid på radioen. Konklusjon: Musikken, som er stått stille i tid 「På den vakre blå Donau」og Nyttår har blitt enige gjennom mediemaskinen i det 20. århundre, som har gjort verket av kunst til et funksjonelt element i et globalt kalenderritt. Valseen har sluttet å være bare musikk om en elv eller Wien. Den har blitt lydlig uttrykk for overgangen, rent fremtid og kollektiv håp. Hver årlig oppførelse i det gylne salen i Wiens musikkforening er ikke en vanlig konsert, men en sekulær liturgi, hvor dirigenten spiller rollen som prest, og seerne er tilhørende i samme tidszone. Dette er en demonstrasjon av den overraskende kraften til kultur: å skape fra en lettsindig valse en evigvarende symbol på fornyelse, som og Nyttår lover at alt kan starte på nytt, og gjør dette på et språk av allmenn skjønnhet og harmoni.
© library.ee

Постоянный адрес данной публикации:

https://library.ee/m/articles/view/Valse-På-den-vakre-blå-Donau-og-Nyttår