Myten om Atlantis: i går og i dag

Innledning: Platons kilde

Myten om Atlantis skiller seg fra mange andre gamle sagn ved å ha en klart fastlagt forfatter og opprettelsesdato. Den første gang den blir fremstilt er av den gamle greske filosofen Platon i to dialoger — "Timaios" (ca. 360 f.Kr.) og "Kritias". Ifølge Platon var Atlantis et kraftfullt øystat, beliggende "beyond the Pillars of Hercules" (Gibraltar), som for 9000 år siden (i forhold til Solons tid, 6. århundre f.Kr.) forsøkte å underkaste seg Athen og ble i ett dag og en natt soppet av havet som følge av et jordskjelv og en flod. Det er kritisk viktig at Platon presenterer historien om Atlantis ikke som en myte, men som et sant overlevert sagn (logos), overlevert gjennom egyptiske prestene.

Platons mål: filosofisk allegori, ikke historografi

Moderne vitenskap ser på Platons fortelling først og fremst som en filosofisk-politisk allegori, ikke som en historisk rapport. Filosofens mål var:

Illustrasjon av et ideelt statsvesen i kontrast. Athen i hans fortelling er et eksempel på en ideell polis, styrt av visse filosofer.

Visning av en cirkulær teori om at sivilisasjoner dør ut på grunn av moralsk fall. Atlantis, som opprinnelig var høyåndelig, sank i egenkjærlighet og grådighet, og ble ødelagt av gudene.

Kritikk av den moderne Platons Athen-imperium, hvis imperialistiske ambisjoner og maritim makt kunne projiseres på Atlantis.

Slik oppfattet man Atlantis i antikken hovedsakelig som en litterær og filosofisk konstrukt, noe som vitner om Aristoteles' skeptiske holdning til den som mente den var en myte.

Utviklingen av myten: fra Renessansen til nytidens okkultisme

Interessen for Atlantis ble gjenoppvaktet i renässansen. Humanister, som identifiserte Atlantis med det nye verden, så i Platons dialoger et profeti om Amerika. Francisco López de Gomara, historikeren for konkysten, kalte aztekene etterkommere av atlanter.

Men en avgjørende vending skjedde i det 19. århundre, da myten ble nasjonalisert og mystifisert:

Den amerikanske kongressrepresentanten Ignatius Donnelly presenterte Atlantis som et vitenskapelig faktum, arnested for alle gamle sivilisasjoner og teknologier, i boken "Atlantis: The Antediluvian World" (1882). Hans ideer ble grunnlaget for pseudohistorie.

Helen Blavatsky, grunnleggeren av teosofien, utropt at atlanterne var den fjerde "urrasen" av giganter, som hadde magiske teknologier, i "The Secret Doctrine" (1888). Denne okkulte tolkningen ble svært innflytelsesrik.

Rudolf Steiner og etterfølgere av anthroposophien utviklet ideen om Atlantis som en åndelig arnested for menneskeheten, innbyggerne som hadde synskhet.

Modernes "vitenskapelige" hypoteser og deres kritikk

I det 20. til 21. århundre har søkene etter Atlantis flyttet til området pseudohistorie og paravitenskap, noe som har ført til hundrevis av hypoteser som likevel ikke tas opp av akademisk vitenskap på grunn av manglende bevis. De mest kjente lokaliseringsforslag:

Egeisk hypotese (Santorini/Kreta). Den mest vitenskapelig begrunnede versjonen, som knytter Atlantriens undergang til et vulkansk utbrudd på øya Thera (Santorini) ca. 1600 f.Kr., som ødela den minoiske sivilisasjonen på Kreta. Der er likheter: en høyutviklet maritim stat som gikk under i en katastrofe. Likevel samsvarer ikke chronologien (9000 år) og geografien (Atlantikken, ikke Middelhavet) med Platons beskrivelse.

Atlantisk hav (Azorøyene, Bahamas). En populær, men ubeviselig hypotese som baserer seg på et bokstavelig lese av Platons tekst. Undersøkelsene av Bimini-roads (underjordiske steinrester ved Bahamas) har ikke bekreftet deres kunstige opprinnelse.

Antarktis (hypotesen til Charles Hapgood). En pseudovitenskapelig teori om polskryssning, som førte den varme Atlantis til Sørpolen. Det har blitt avvist av geologiske data.

Sortehavet (hypotesen til Ryan og Pitman). Forutsier at legenden er knyttet til en eksplosjon av Middelhavets vann inn i det ferskevannige Svarte hav ca. 5600 f.Kr., som forårsaket et massivt flom. Selv om dette er et virkelig hendelse, er den direkte forbindelsen til Platons tekst spekulativ.

vitenskapelig kritikk: Hovedargumenter fra historikere og arkeologer:

Avsaknad av materielle vitnesbyrd. Ingen arkeologisk funn som kan identifiseres som "atlantisk".

Anachronismer hos Platon. Beskrivelsen av Atlantriens hær (vogntog, metallutstyr) samsvarer med 4. århundre f.Kr., ikke det hypotetiske X-tusenåret f.Kr.

Bruk av myten i ideologiske formål. Nazi "forskere" fra "Anschluss" søkte etter Atlantis som arnested for den "ariske rase", noe som diskrediterer emnet i øynene vitenskapsmenn.

Myten i dag: populærkultur og paradigmen "tapt sivilisasjon"

I moderne kultur har Atlantis mistet sin konkrete plass og har blitt en arketypisk historie, en "metafor for tapet av det tapte gullalderen og egenkjærlighet som fører til fall". Den har blitt en fast del av:

Massiv kultur: Filmer ("Atlantis: The Lost World" av Disney, "Journey to the Unknown Island"), tegneserier, videospill.

Ezoterisme og New Age: Spesulasjoner om "høyteknologi til atlanterne" (krystaller, flyende kjøretøy), "etterkommere av atlanterne" (plejadere) og dens forbindelser med andre mytiske land (Lemuria, Mu).

Nasjonale myter: I noen land (for eksempel i Storbritannia — hypotesen om Atlantis som et keltisk skj尔l Droggerland som sank i havet) tilpasses myten for å styrke nasjonal identitet.

Avslutning: hvorfor myten lever?

Myten om Atlantis viser en bemerkelsesverdig livskraft i løpet av to og et halvt tusenår. Dens styrke ligger i sin syntetisitet og tomhet, som lar den projisere mange forskjellige betydninger: fra politisk utopisme til okkult avsløring, fra vitenskapelig hypotese til bilde av en økologisk katastrofe. Den svarer på menneskets dyptliggende behov for en legende om store forfedre som hadde tapte kunnskaper og tjener som en advarsel om at selv den mest kraftige sivilisasjonen er skjør foran naturen eller sine egne synder.

Slik er Atlantis i dag ikke lenger en arkeologisk gåte, men et kulturelt og psykologisk fenomen. Søkene etter den er mer en refleksjon av våre evige spørsmål om opprinnelsen, fremgangen og den endelige skjebnen til menneskebeboede samfunn. Så lenge disse spørsmålene er relevante, vil myten om Atlantis fortsette å leve, hver gang finne et nytt uttrykk i henhold til ånden i tida.

Permanent link to this publication: