Kabarett: historie og moderne tid — fra boheme-opprør til teater av identiteter

Introduksjon: kabarett som kulturkritisk form

Kabarett (fra fransk cabaret — «kabachok») er et unikt fenomen som siden sin opprinnelse har balansert på grensen mellom elitært kunst, massiv underholdning og sosial-politisk satir. Dette syntetiske rommet, som kombinerer musikk, danse, poesi, drama, visuelle kunst og kokkunst, har gjennom sin 140 år lange historie tjent som et barometer for folkeopinion, en laboratorium for estetiske eksperimenter og en tribune for marginaliserte stemmer.

Opprinnelse (1881–1914): opprør mot borgerlig scene

Opprinnelsen til kabarett er knyttet til protest mot kommersiell teater og akademisk kunst. Dets vugge er Paris, hvor maleren Rudolf Salis åpnet «Den sorte katten» (Le Chat Noir) på Montmartre 18. november 1881. Dette var ikke bare et kafe, men et «kunstnerisk kabachok», hvor gjestene — poeter, musikere, kunstnere — selv skapte oppvisninger for seg selv og andre som dem. Her ble formatet «chansonnier», improviserte sketsjer og skjoldteater født. Suksessen til «Den sorte katten» førte til en bølge av etterligninger: «Moulin Rouge» (1889) med sitt berømte kannonsang, «La Pâtinoise» og andre.

Key trekk ved tidlig kabarett:

Privatklubbatmosfære: Intimitet, utvisking av grensen mellom scene og sal.

Programeklectisisme: På en kveld kunne en poetasymbolist, kupletist, magiker og danser opptre.

Satire på borgerskap: Satiren rettet seg mot byboernes moral og politikk.

Gullalderen (1910–1933): mellom kriger og revolusjoner

Det faktiske oppsvinget og politiseringen av kabarett skjedde i det tyskspråklige området, spesielt i Berlin og Zürich under Weimarrepublikken.

「Lyd og røyk」(Schall und Rauch, Berlin): Stiftet av Max Reinhardt i 1901, ble senere et legendarisk kabarett på 1920-tallet, hvor man hånede militarisme, hykleri og nasjonalisme. Her opptrådte dramatikere som Bertolt Brecht og Kurt Tucholsky, samt dadaisten Hanna Höch.

「Kabarett Voltaire」(Zürich, 1916): Opprinnelig som en anti-krigsprotest. Poetene-utlendinger Tristan Tzara, Hugo Ball, samt kunstnerne Hans Arp og Marcel Janco skapte her dada-bevegelsen — en absurd og provoserende respons på verdenskrigens kaos. Deres forestillinger (lydstykker, samtidige lesninger) revolusjonerte forestillinger om kunst.

「Kabarett elfenbenens tannhjul」(München): Ett av de mest politisk skarpe kabarettene, hvis sarkastiske tekster ble et mål for nazistene allerede tidlig på 1930-tallet.

Fenomenet Weimar-kabarett: Dette var en «dans på vulkanen» — en blanding av håpløshet, hedonisme og skarp sosial kritikk, uttrykt i maleren-kabaretten Anita Berber, i tekstene til Klabund og K.I. Krol.

Fall og undergrunn (1933–1945): kunst under forbud

Med nazistenes maktovertakelse ble den livlige kulturen til kabarett ødelagt. Mange artister (Kurt Weill, Marlene Dietrich) emigrerte. I Tyskland ble kabarett til et verktøy for propaganda eller gikk i dyp undergrunn. Imidlertid fortsatte noen kabaretter i okkupert Paris (for eksempel «Foli-Bergère») å fungere, og i konsentrasjonsleirer (Theresienstadt) oppstod fangekabaretter som en form for åndelig motstand.

Etterkrigstidens gjenoppblomstring: fra satir til show

Etter krigen delte kabarett seg i flere greiner:

Politiske kabarett (Kabarett) i Tyskland og Øst-Europa: I Vest-Tyskland og DDR ble satiriske kabaretter gjenopplivet, som kritikk av ny myndighet, denitiasjon, og senere også den kalde krigen (münchen «Lacher und Schiessen»). I sosialistlandene (Polen, Tjekkia) var kabarett et øyeblikk for indirekte kritikk av regime.

Kabarett som et visuell show (Cabaret): På Vesten, spesielt påvirket av Broadway-musikalen «Cabaret» (1966, basert på bøkene til Christopher Isherwood), ble ordet assosiert med glammeshow, burlesk og nattklubber. Paris' «Lido» og «Crazy Horse» ble kjent for sine spektakulære revyer med fargerike kostymer og komplekse numre.

Modernitet (1990-tallet): revisjon av tradisjoner og nye former

Modent kabarett er ikke et enkelt genre, men en økosystem av ulike praksiser:

Neoburlesk og ny-veiv-kabarett: Gjenoppblomstringen av burlesk (burlesk-revyen av Dita von Teese) ikke som striptease, men som en teatralisert, ofte feministisk eller queer-kunst, som utforsker temaet kropp, kjønn og seksualitet. Moderne kollektiver (Pussy Riot i tidlige aksjoner, «Imperatorsk russisk ballett» i Berlin) bruker dens estetikk for politiske uttalelser.

Immersivt og stedsspesifikt kabarett: Forestillinger i uvanlige rom — forlignede fabrikker, orangerier, tog. Publikum blir medspiller i handlingen. Sleep No More i New York er et glimrende eksempel på immersiv teater med sterk innflytelse fra kabarett-estetikken.

Kabarett som identitetsstudie: Mange moderne artister bruker kabarett-formen (monolog, sang, danse) for å snakke om traume, migrasjon, funksjonshemming, mental helse. Dette er terapi og aktivisme gjennom performans.

Digitalt kabarett: Pandemien COVID-19 har akselerert utviklingen av online-kabarett — strømmingsprogrammer som kombinerer hjemmeintimitet med en global publikum.

Funksjoner og betydning av kabarett i dag

Alternativ scene: En plattform for artister og temaer som ikke passer inn i hovedstrømmen av teater eller pop-industrien.

Sosial kritiker: Beholder rollen som et satirisk speil for samfunnet (som i tyske Kabarett eller russiske TV-prosjekter som «Krivoe zerkalo», som har røtter i denne tradisjonen).

Plattform for samfunn: Samler mennesker etter interesser (queer-kabarett, poesi-slam ibarer).

Beskytter for lave sjangre: Legitimerer og utvikler former som tidligere ble ansett som marginale: klovning, pantomime, stand-up, eksentrisk dans.

Avslutning: en evig format

Fra «Den sorte katten» til digitale forestillinger har kabarett bevist sin bemerkelsesverdige livskraft. Dets essens ligger i hybriditet, aktualitet og intimitet. Dette er ikke et museumeksponat, men et levende organism som stadig gjenoppretter seg, reagerer på utfordringene i tiden. I en tid med algoritmer og standardiserte underholdninger forblir kabarett et område for risiko, direkte uttalelse og menneskelig kontakt. Det minner oss om at kunst kan bli født ved bordet blant glass, og latter og refleksjon kan være to sider av samme mynt. Historien om kabarett er en historie om kampen for retten til å være annerledes, å snakke direkte og fortsatt være et kunstverk som ikke frykter å være alvorlig, for å snakke om det mest alvorlige.

Permanent link to this publication: