Animals i Lafonten og i moderne film: fra allegori til anthropomorf polyfoni

Koblingen av navnet på den franske fabulist Jean de La Fontaine (1621–1695) med fenomenet moderne film ser ut til å være en anachronisme. Likevel var det La Fontaine, som systematiserte og hevet den allegoriske modellen for bruk av dyr til kunstnerisk norm, som la grunnlaget for deres senere representasjon i masskultur, inkludert kinematografi. En sammenlignende analyse av hans metode med moderne films praksis viser både kontinuiteten i tradisjonen og dens radikale transformasjon i postmodern epoken.

1. La Fontaine: dyr som retoriske masker og sosiale typer.

hos La Fontaine er dyr først og fremst faste allegorier av menneskelige kvaliteter og sosiale egenskaper, arvet fra antikkens (Ezop) og østlige tradisjon. Deres bilder mangler individuell psykologi og tjener strengt pedagogiske formål:

Lev er en allegori for kongemakt, styrke, men også tyranisme.

Løve er et uttrykk for list, hykleri og listete sinn.

Ulv er et symbol for rovdyr, grov styrke og evig sult (sosial og fysisk).

Esel er en personifikasjon av dumhet, tvers igjennom og uvitenhet.

Dyr hos La Fontaine snakker med et elegant språk fra de velstående salongene i det 17. århundre, deres dialoger er fylt med ironi og eleganse. De er ikke karakterer i moderne forstand, men funksjoner i en moraliserende allegori. Deres vill natur tjener bare som en midlertidig maske, bak hvilken skjuler seg uendelig menneskelig natur. Oppgaven er ikke å undersøke dyrets indre verden, men å illustrere en universell moralsk lov.

2. Moderne kinematografi: fra psychologisering til maskens dekonstruksjon.

I XX–XXI århundre arver kinematografen, spesielt i animasjonsgenren, Lafonten-modellen, men forvrider den radikalt. Man kan identifisere flere nøkkelpunkter:

A) Psykologisering og individualisering (Disney og hans etterfølgere).
Gullalderen Disney ("Kongen av Leve", 1994; "Zootopia", 2016) tar Lafontens allegoriske bестиarius som utgangspunkt, men fyller det med dyptgående individuell psykologi. Simba, den unge leoa, er ikke bare en abstrakt "konge", men en karakter med en kompleks sjel, en eksistensiell krise og en vei til voksenthet. Nick Wilde i "Zootopia" er ikke lenger bare en skjema for "list", men et flerdimensjonalt bilde med et traumatisert fortid og en sosial maske han er tvunget til å bære. Dyr er her fullverdige karakterer som mennesker, hvis vill utseende tjener til visuell karakterisering og bygging av en metafor for samfunnet.

B) Dekonstruksjon og parodi (postmodern tilnærming).
Dette retningen spiller bevisst med klisjéer lagt til La Fontaine og Disney. Det mest markante eksempelet er filmserien "Madagascar" (2005–2012). Alex, den noble leoa, er ikke lenger en nobel hersker, men en narcissistisk skuespillerstjerne. Zebra Marty lider av en eksistensiell krise og avviser sin "type". Filmerne latterliggjør selve ideen om en fast naturleg sannhet, ved å vise hvordan stereotyper kollapser ved møtet med virkeligheten. "Shrek" (2001) er også bygget på en parodisk omvendelse av eventyr- og fablerklisjéer.

Interessant fakt: I filmen "Fantastic Mr. Fox" (2009) av Wes Anderson, antropomorfiske dyr, mens de beholder sine naturlige instinkter (Mr. Fox er et rovdyr og en tyv), fører en kompleks menneskelig liv med en midlertidig krise, ambisjoner og familiemål. Dette er en direkte, men ironisk referanse til La Fontaines listete lisa, plassert i konteksten av psykoanalyse og eksistensialisme.

V) Filosofisk allegori og total anthropomorfisering.
Noen regissører bruker dyrenes verden til å lage helhetlige filosofiske modeller. "Katter og hunderkrigen" (2001) viser total spionasje og intervidisk konflikt som en metafor for "den kalde krigen" i grotesk form. "Chronicles of Narnia" (2005) med sine talende dyr fortsetter tradisjonen med kristen allegori, hvor dyr (for eksempel Aslan) er bærere av sakral, ikke bare sosial, betydning.

3. Principielle forskjeller: fra moral til identitet.

Mål: La Fontaine er et moralsk opplysning, et statement av universelle sannheter. Moderne film er en undersøkelse av identitet, sosiale normer, traumer, søken etter selv.

Grad av anthropomorfisme: Hos La Fontaine snakker dyrene bare som mennesker. I filmen (i animasjon), ser de ut, handler, tenker og føler som komplekse menneskelige personligheter, samtidig som de har en rest av vill natur.

Forhold til naturen: La Fontaine bruker naturen som en midlertidig bakgrunn. Moderne økologisk bevissthet gjør ofte emnet for den naturlige miljøet og dens ødeleggelse sentral ("Wall-E", "Legenden om delfinen").

Polifoni: Hvis hvert dyr hos La Fontaine er en bærer av ett dominerende kvalitet, kan en type i filmen representere mange forskjellige karakterer (for eksempel mange individuelle kaniner i "Zootopia").

Avslutning

Tradisjonen fra La Fontaine i moderne kinematografi har ikke forsvunnet, men har blitt gjennomgått en dyp dekonstruksjon og forvirring. Fra en forenklet allegori har kinematografien gått over til polyfonisk anthropomorfisme, hvor dyr tjener ikke til å illustrere klare sannheter, men til å modellere komplekse sosiale systemer, psykologiske tilstander og filosofiske dilemmat. La Fontaines maske har blitt et speil som reflekterer ikke lenger typiske synder, men hele mangfoldet og motsetningene i den moderne menneskelighet. Den moderne seeren ser i skjermen på lisa eller løve ikke en lærerisk skjema, men seg selv - med alle fryktene, ambisjonene og søken etter plass i verden. Dermed er utviklingen av dyrefiguren fra eventyr til stor skjerm en reise fra moralsk didaktikk til et komplekst dialog om naturen av selv menneskelighet.

Permanent link to this publication: