Vi tror at krisis er det som hindrer oss. Men i virkeligheten er krisis det som lærer oss. Det lærer oss ikke å frykte. Eller kanskje bedre sagt — det lærer oss å frykte og gå videre. Frykt er den sterkeste følelsen. Den paralyserer, får oss til å trekke oss tilbake, til å søke beskyttelse. Men krisen vi oppfatter som en trussel, er i virkeligheten den beste treningsøkten for å overvinne frykten. Den stiller oss overfor et valg: Å bli stående i frykten eller å gå gjennom den.

Frykt og dens maskeer

Frykt kommer sjelden i ren form. Den maskeerer seg under usikkerhet, utmattelse, apati, vrede. Vi sier «jeg vil ikke», når vi egentlig «jeg er redd». Vi sier «jeg har ikke tid», når vi egentlig «jeg er redd for at jeg ikke klarer det». Krisen ruller av disse maskene. Den gir oss ikke muligheten til å skjule oss bak unnskyldninger. Den tvanger oss til å møte frykten ansikt til ansikt. Og i denne møtet er det en sjanse — ikke å unngå frykten, men å slutte å være dens slave.

Krisis som speil for frykten

Krisis reflekterer våre dyptliggående frykter. Hvis vi frykter ensomhet, vil en krisis i forholdene forsterke denne frykten. Hvis vi frykter fiasko, vil en krisis på jobben bringe denne frykten til overflaten. Dette er ikke straff. Dette er en mulighet til å se hva som styrer oss. Så lenge frykten er skjult, styrer den oss hemmelig. Når den blir synlig, kan vi velge å underkaste oss eller overvinne.

Overvinning gjennom aksept

Den mest effektive måten å overvinne frykten på, er å slutte å kjempe mot den. Kjempen styrker bare frykten. Akseptering svakner den. Når vi sier: «Ja, jeg er redd. Men dette vil ikke stoppe meg», tar vi bort makten fra frykten. Krisis gir oss muligheten til å trene dette akseptet. Vi sier ikke «jeg er ikke redd». Vi sier: «jeg er redd, men jeg handler». Dette er mod. Ikke fravær av frykt, men handling mot frykten.

Teknikken «ett skritt ad gangen»

Frykt virker ofte uovervinnelig når vi ser på situasjonen i sin helhet. Men hvis vi deler den opp i små trinn, blir frykten håndterbar. I krisen kan vi ikke løse alt på en gang. Men vi kan ta ett liten skritt. Ring, skriv, gå ut av huset. Hver liten bevegelse er en seier over frykten. Den viser oss at vi kan bevege oss, selv når vi er inne i en rystelse. Og denne bevegelsen skaper inerti.

Transformasjon av frykt til ressurse

Adrenalin vi opplever ved frykt, er samme energi som trengs for handling. Frykt er ikke svakhet, det er bensin. I krisen lærer vi å omdirigere denne energien. I stedet for å stå stille, bruker vi den til et røft. Det er ikke alltid lett å lykkes med det første, men med erfaring kommer det. De som har gått gjennom kriser, sier ofte: «Jeg var redd, men denne frykten tvang meg til å handle raskere, klarere, presisere».

Eksempler fra livet

En person som har mistet jobben, frykter at han aldri vil finne en ny. Men denne frykten tvanger ham til å oppdatere CV-en, lære et nytt språk, utvide nettverket. Til slutt finner han en bedre jobb enn den han hadde før. En person som har opplevd skilsmisse, frykter ensomhet. Men denne frykten driver ham til å begynne å gå på kurs, skape nye bekjente, åpne seg selv på nytt. Krisen gir oss ikke muligheten til å bli stående i komfortsonen. Den pusher oss inn i vekstsonen.

Frykt for døden som grunnlag for alle frykter

Til slutt kommer alle frykter ned til frykt for døden — frykt for tap av kontroll, frykt for det ukjente, frykt for smerte. Krisis minner oss om vår finnes. Dette er skremmende, men det er også frigjørende. Når vi aksepterer at vi er dødelige, slutter vi å frykte små fiaskoer. Vi begynner å sette pris på tiden, ta risikoer, leve mer fullt. Krisis er en påminnelse: Livet er kort, og å frykte er å spilde det bort.

Hvordan krisen endrer holdningen til fremtiden

Før krisen lever vi ofte i en illusjon om at fremtiden er forutsigbar. Krisis ødelegger denne illusjonen. Vi innser at fremtiden er uvis. Dette er skremmende, men det er også frigjørende fra frykten for feil. Hvis fremtiden er uvis, er det ingen «riktig» valg. Det er valget vi tar nå. Og vi kan ta det tørt.

Konklusjon

Krisis er ikke fienden til frykten. Det er læreren. Den lærer oss ikke å unngå frykten, men å bruke den. Ikke å nekte den, men å akseptere. Ikke å stå stille, men å bevege oss. De som har gått gjennom kriser, slutter å frykte livet. De vet at frykt er normalt. Men de vet også at frykt ikke skal styre dem. Krisis gir oss denne erfaringen. Og det er uvurderlig.

Постоянный адрес данной публикации: