Russiske forfattere og Charles Dickens: en dialog over grenser og epoker Sammendrag: Denne artikkelen undersøker fenomenet med Charles Dickens’ dype og mangfoldige innflytelse på russisk litteratur i andre halvdel av 1800-tallet. Den analyserer ikke bare spørsmål om direkte lån, men også den unike prosessen med kreativ bearbeidelse, polemikk og «tilegnelse» av dickensske motiver i konteksten av spesifikke russiske sosialfilosofiske søken. «Dickens vi har funnet»: omfanget av innflytelsen Midt på 1800-tallet ble Charles Dickens trolig den mest leste og ærede utenlandske forfatteren i Russland. Romanene hans ble trykket i tidsskrifter nesten samtidig med de engelske utgavene, noe som skapte stor begeistring. Fenomenet lå ikke bare i populariteten, men i følelsen blant russiske forfattere og kritikere av en forbløffende slektskap mellom Dickens og den «russiske sjel». Vissarion Belinskij så ham som «de fattiges poet», og Dostojevskij nevnte i sin berømte tale om Pushkin den engelske romanforfatteren i samme rekke som Shakespeare og Cervantes som forfattere som uttrykte det «universelle menneskelige». Interessant faktum: Den første oversetteren av Dickens til russisk var V. G. Belinskij selv. I 1838 publiserte han oversettelsen av julefortellingen «Livets kamp», som satte i gang en massiv begeistring for forfatteren. Dype paralleller og kreativ polemikk De russiske klassikerne tok ikke bare opp Dickens’ sosiale patos, men også estetiske prinsipper som ble kreativt omarbeidet. F. M. Dostojevskij: fra «de ydmykede og fornærmede» til «undergrunnen». Dickens’ verden av Londons slum, «små mennesker» og sosiale kontraster fant direkte gjenklang i Dostojevskijs tidlige verk («Fattige mennesker»). Men den russiske forfatteren gikk videre i psykologisk analyse. Hos Dickens er ofte ondskap personifisert (en ond oligark, en brutal verge), mens Dostojevskij er opptatt av ondskapens metafysikk i menneskesjelen. Bildene av lidende barn (Nelli i «De ydmykede og fornærmede») refererer til dickenske foreldreløse, men får en tragisk, nesten bibelsk dybde. Dostojevskij selv kalte Dickens en stor kristen forfatter og satte pris på hans «ubeskrivelig rørende» kjerne. L. N. Tolstoj: et paradoksalt nærvær. Ved første øyekast virker den episke, «rolige» Tolstoj fjern fra den sentimentale og groteske Dickens. Men det var nettopp Tolstoj som satte ham høyere enn alle samtidige europeiske romanforfattere. De var forent av et moralsk imperativ, troen på menneskets forvandling gjennom samvittighet og kjærlighet. Dickens’ motiv om moralsk fornyelse av gjerrigknarken Scrooge («En julefortelling») får en kraftfull fortsettelse i historien om Ivan Iljitsjs eller Nekhludovs åndelige oppstandelse. Begge forfattere søkte på sin måte å forvandle verden ikke gjennom revolusjon, men gjennom personlig moralsk innsats. N. V. Gogol og M. E. Saltykov-Sjtsjedrin: grotesk og satire. Her kom innflytelsen til uttrykk i poetikken. Dickens’ talent for å skape karikaturaktige, groteske typer (Mr. Bumble, Uriah Heep) stemte overens med den kunstneriske verden til Gogol og særlig Saltykov-Sjtsjedrin. De russiske satirikerne førte Dickens’ hyperbol og ironi til grensene for fantasmagori, og brukte disse virkemidlene til nådeløs kritikk av russisk byråkrati og sosiale sykdommer. Sjtsjedrin, som ofte ble kalt «den russiske Dickens», var samtidig langt mer nådeløs og mindre sentimental. Lojalitetskonflikt på dickenssk vis i russisk litteratur Et gjennomgående tema i Dickens’ fortellinger – konflikten mellom plikt, følelse og familielojalitet – fant særlig grobunn i Russland. I «Dombey og sønn» er det tragedien til lille Paul, som rives mellom en kald far og en kjærlig søster. I «Lille Dorrit» – historien om en familie bundet av gjeld og fengselsmurer. I russisk litteratur ble dette motivet utdypet og filosofisk ladet. Hos Dostojevskij i «Brødrene Karamazov» opplever Ivan og Aljosja ikke bare en familiekonflikt, men en metafysisk splittelse mellom plikten overfor «verdensharmonien» og lojaliteten til lidende barn. Hos Tolstoj i «Anna Karenina» står hovedpersonen i en uløselig konflikt mellom lojalitet til samfunnets normer, plikt overfor ektemann og sønn, og trofasthet mot egne følelser. Russiske forfattere, som hadde tilegnet seg Dickens’ dramaturgi av sjelens kvaler, flyttet den fra sosial-hverdagslig til eksistensiell dimensjon. Interessant faktum: I F. M. Dostojevskijs private bibliotek finnes en komplett 30-binds samling av Dickens’ verker på engelsk, med mange notater fra forfatteren selv. Spesielt bøkene med romanene «Bleak House» og «Vår felles venn» er rikt merket. Konklusjon: ikke etterligning, men dialog mellom likeverdige Dickens’ innflytelse på russisk litteratur er et klassisk eksempel på hvordan en stor nasjonal kultur ikke blindt kopierer, men selektivt assimilerer fremmed erfaring og gjør den til en organisk del av sin egen tradisjon. Russiske forfattere tok fra Dickens medfølelse med «de ydmykede og fornærmede», interessen for «tilfeldige familier» og håndverket med å skape sterke sosiale og psykologiske typer. Men de beriket dette materialet med enestående psykologisme (Dostojevskij), episk omfang (Tolstoj) og satirisk skarphet (Sjtsjedrin). Resultatet ble en dialog mellom russisk klassisisme og Dickens som en dialog mellom likeverdige, hvor elevene raskt ble lærere og skapte på grunnlag av felles humanistiske prinsipper sitt eget unike kunstneriske univers. Denne kreative syntesen definerte i stor grad den russiske prosaens gullalder og dens verdensomspennende betydning.
© library.ee

Permanent link to this publication:

https://library.ee/m/articles/view/Russiske-forfattere-og-Charles-Dickens