Arbeidsnarkoman og latte: to poluser av en tomhet

På første øyekast er arbeidsnarkoman og latte antipoder. En kan ikke leve uten arbeid, den andre kan ikke finne på å begynne noe. En våkner klokken fem for å komme til møtet, den andre klokken halv tolv for å komme til frokost. En er overveldet av oppgaver, den andre av tomhet. Men hvis man ser nærmere, viser det seg at de har mye mer til felles enn det som ser ut til. De er to sider av samme mynt vi kaller «flukt fra livet».

Hovedparadokset: begge unngår ansvar

Selv om det høres paradoksalt ut, unngår både arbeidsnarkoman og latte ansvar på sin måte. Men de gjør det på forskjellige måter.

Latte unngår ansvar åpenlyst: han tar seg ikke av oppgaver, gir ikke løfter, deltar ikke. Han sier «nei» eller holder seg stille. Hans strategi er å ikke engasjere seg for å unngå å tape.

Arbeidsnarkomanen unngår ansvar på en annen måte. Han tar seg av alt, men ofte ikke det som virkelig er viktig. Han overbelaster seg med uendelige oppgaver for å ikke merke at han ikke klarer å håndtere livet utenfor arbeid. Han løser ikke problemer i forholdene, tar ikke vare på helsen, tenker ikke på mening. Han bytter stor ansvar for liten, men uendelig.

Begge flykter fra seg selv

Både latte og arbeidsnarkoman er to modeller av å unngå å møte seg selv.

Latte flykter gjennom passivitet. Han dykker ned i søvn, ser på serier, surfer på internett, gjør ingenting. Han møter ikke sin frykt fordi han gir seg ikke plass til refleksjon. Hans inaktivitet er en stille mur.

Arbeidsnarkomanen flykter gjennom aktivitet. Han fylles opp hver minutt med oppgaver for å unngå å være alene med stillheten. Han møter ikke sin angst fordi den toner ut i lyden av frister. Hans engasjement er også en stille mur.

I begge tilfellene lever mennesket ikke i nåtiden. Han unngår seg selv, sine følelser, sine spørsmål. Han lever i modus «på» eller «av».

En felles frykt for fiasko

Både latte og arbeidsnarkoman er dødelig redd for fiasko. Men denne frykten uttrykkes på forskjellige måter.

Latte er redd for at hvis han begynner noe, det ikke vil lykkes. Dermed bekrefter han sin uverdighet. Derfor foretrekker han å ikke begynne i det hele tatt. Hans motto: «Hvis jeg ikke gjør noe, kan jeg ikke mislykkes».

Arbeidsnarkomanen er redd for at hvis han slutter å gjøre, hans verdi vil forsvinne. Han er redd for at han ikke er noen uten arbeid. Derfor jobber han mer og mer for å bevise (for seg selv og verden), at han er noe verdt. Hans motto: «Hvis jeg ikke gjør noe, vil jeg ikke eksistere». Begge er fanget av troen på at deres verdi avhenger av ytre faktorer. Ingen av dem føler seg nok godt nok bare fordi de er det.

Illusjonen av kontroll

Arbeidsnarkomanen tror at han kontrollerer livet sitt gjennom arbeid. Han planlegger, organiserer, styrer. Men i virkeligheten er han underlagt et system som krever mer og mer. Hans kontroll er en illusjon. Han kontrollerer ikke, han underkaster seg.

Latte tror at han kontrollerer livet sitt gjennom avvisning. Han deltar ikke, underkaster seg ikke, passer ikke inn. Men i virkeligheten er han også underlagt – sin passivitet, sin apati, sin frykt. Hans avvisning er også en illusjon.

Begge har mistet kontakten med virkeligheten hvor kontroll er makt over seg selv, ikke over omstendighetene.

En felles utmattelse av livet

Bak den ytre motsetningen skjuler en felles utmattelse. Latte er utmattet av verden, kravene, behovet for å være «normal». Arbeidsnarkomanen er utmattet av den uendelige konkurransen, av muligheten til å stoppe. Begge drømmer om ro – en kan ikke finne den, den andre er redd for å oppnå den. Deres utmattelse er ikke fysisk svakhet, men eksistensiell. Det er utmattelse av at livet går forbi mens de spiller sine roller: en som «boddyr», den andre som «arbeidsnarkoman».

Deres utmattelse er ikke fysisk svakhet, men eksistensiell. Det er utmattelse av at livet går forbi mens de spiller sine roller: en som «boddyr», den andre som «arbeidsnarkoman».

Hva er felles i deres barndom

Ofte ligger røttene til disse mønstrene i barndommen. Latte kunne ha vokst opp i et hjem hvor han ble devaluert, kritisert, sammenlignet. Han lærte at det er bedre å ikke gjøre noe enn å gjøre det dårlig. Arbeidsnarkomanen kunne ha vokst opp i et hjem hvor kjærlighet ble gitt bare for prestasjoner. Han lærte at hans verdi direkte avhenger av resultatene. Begge vokste opp med troen på at de er gode bare hvis...

Begge vokste opp med troen på at de er gode bare hvis...

... bare en fylter ut med ordet «arbeider», og den andre med «ikke forstyrrer».

Kan en latte bli en arbeidsnarkoman og omvendt

Ja, og dette skjer oftere enn en tror. En utbrenthet arbeidsnarkoman kan ofte synke ned i latthet – men dette er ikke latthet, men depresjon. Og en latte som finner sitt arbeid, sitt kall, kan transformere seg til en engasjert person som jobber ikke ut av frykt, men ut av interesse.

Grensen mellom disse tilstandene er ikke karakter, men holdning. Hvis en finner mening, endres oppførselen. Og da slutter han å være enten «arbeidsnarkoman» eller «latte». Han blir et levende menneske som kan både jobbe og slappe av, og glede seg.

What to do: the first step to liberation

For begge typer er det første skrittet ett – å stoppe og stille seg selv spørsmålet: «Hva føler jeg egentlig?». Latte og arbeidsnarkoman er vant til å døve sine følelser – en gjennom handling, den andre gjennom inaktivitet. Men følelsene forsvinner ikke. De samler seg, og de kommer ut enten tidlig eller senere.

Det andre skrittet er å slutte å vurdere seg selv gjennom perspektivet «jobber / ikke jobber». Du er ikke din stilling og ikke din latthet. Du er en person som har rett til å gjøre feil, til å slappe av, til å være svak, til å velge.

Det tredje skrittet er å begynne å leve i virkeligheten, ikke i strategien. I stedet for å unngå eller fylle opp, prøv å være. Vær med deg selv, med andre, med verden. Dette er vanskelig, men det er den eneste måten å slutte å være fangen av dine roller på.

Conclusione

Arbeidsnarkoman og latte er ikke fiender, men brødre i ulykke. Begge søker måter å håndtere livet på, men de velger ekstremiteter. Begge lider av samme smerte – mangelen på evnen til å akseptere seg selv som de er. Men de har noe felles: de kan endre seg. Hvis de ser at deres strategier er beskyttelse, ikke personlighet. Og hvis de vil møte det de flykter fra. Og da, kanskje, vil de se at det ikke er en kløft mellom dem, bare et skritt – et skritt til seg selv.

Permanent link to this publication: