A. I. Herzen og England: «Den frie russiske tribunen» ved Themsens bredder

Innledning: «London – det eneste stedet»

For Aleksandr Ivanovitsj Herzen (1812-1870), revolusjonsdemokrat, filosof og publisist, ble England ikke bare et emigrasjonsland, men et unikt historisk og intellektuelt laboratorium hvor han bodde i 12 år (1852-1864) – den mest produktive perioden i hans liv. Hans forhold til England var dypt ambivalent: det var både en citadell for den borgerlige verden han hatet, og samtidig et tilfluktssted som sikret ham ytringsfrihet, noe som ikke var tilgjengelig på det europeiske kontinentet. England ble et fysisk og symbolsk sted hvorfra han talte til Russland og skapte fenomenet «Den frie russiske presse».

England som «politisk ark» og tilfluktssted

Etter nederlaget for revolusjonene i 1848-1849 i Europa, befant Herzen seg, desillusjonert og forfulgt, i en politisk blindvei. England, med sin lov om asylrett og fravær av sensur, ble hans redning.

Presedens: Den britiske regjeringen, til tross for sin konservatisme, nektet å utlevere Herzen til de russiske myndighetene, til tross for diplomatisk press. Dette var i tråd med tradisjonen med å gi asyl til politiske emigranter (som tidligere karbonarier eller deltakere i polske opprør).

Betydning: Denne sikkerheten var grunnlaget for all hans videre virksomhet. I et brev bemerket han: «London er det eneste stedet man kan leve i vår tid... her finnes frihet til å tale, og det blir ikke lagt merke til».

Kritikk av «bodselvernes verden»: Herzen – analytiker av det engelske samfunn

Herzen nærmet seg England som en innsiktsfull sosial tenker. Hans vurderinger, uttrykt i brev og essays (senere inkludert i «Fortid og tanker»), var nådeløse.

Eierskapsfetisjisme og «småborgerlighet»: Han så i engelskmennene, spesielt middelklassen, triumfen av «småborgerlighet» (philistinisme) i global skala. For ham var England et rike av nytteorientert kalkulasjon, komfortkult og hellig privat eiendom, noe som, etter hans mening, drepte høy idealisme og sjelens drivkraft.

Hyklerskhet og fromhet (cant): Herzen kritiserte skarpt engelsk fromhet – en formell, hyklersk moral som skjulte egeninteresser. Han irriterte seg over kombinasjonen av ytre respektabilitet og sosial likegyldighet.

Sosiale kontraster: Han påpekte den enorme kløften mellom rikdom og fattigdom, og beskrev Londons slumområder like levende som Engels i «Arbeiderklassens tilstand i England». Engelsk politisk frihet var, ifølge Herzen, en privilegium for de velstående klasser.

Eksempel på hans kritikk: Når han beskrev Hyde Park som et symbol på engelsk frihet hvor talere kunne samles, la Herzen straks til at denne friheten bare var en dekorasjon som ikke berørte samfunnets grunnleggende strukturer. Han kalte den engelske grunnloven «frihet innenfor ufrihet».

England som plattform for «den russiske stemmen»: Den frie russiske trykkeriet

Det var nettopp i London at Herzen realiserte sitt hovedprosjekt, umulig noe annet sted i verden.

Grunnleggelsen av Den frie russiske trykkeriet (1853): I en situasjon med total informasjonsvakuum mellom Russland og Europa, skapte Herzen en kanal for direkte, usensurert kommunikasjon. De første utgivelsene var proklamasjonen «Jurjev-dagen! Jurjev-dagen!» og samlingen «Polarstjernen» (gjenoppliving av dekabristen Ryleevs almanakk).

«Klokken» (1857-1867): Den mest kjente publikasjonen. Denne avisen, som først kom ut månedlig og senere oftere, ble en internasjonal sensasjon. Den ble smuglet inn i Russland og lest av alle – fra studenter og embetsmenn til tsar Aleksandr II og høytstående tjenestemenn, som gjennom den fikk vite om maktmisbruk på lokalnivå.

Englands rolle: Britiske lover beskyttet trykkeriet mot nedleggelse. Det engelske postsystemet og det utviklede kommunikasjonssystemet muliggjorde forbindelser med det europeiske kontinent og smugling av opplag til Russland. London var et ideelt knutepunkt for slik virksomhet.

Interessant fakta: Redaksjonen til «Klokken» og Herzens leilighet i Rod Avenue 92 (2) i Londons Paddington-område ble et pilegrimsmål for russiske og europeiske radikale. Karl Marx, Giuseppe Mazzini og franske sosialister besøkte stedet. Londons hjem ble en prototype på «hovedkvarteret» for russisk revolusjonær tanke i utlandet.

Innflytelsen fra engelsk liv på Herzens ideer: «russisk sosialisme» og kritikk av Vesten

Livet i England ga ikke bare Herzen verktøy, men påvirket også innholdet i hans ideer.

Fordypet skuffelse over den «vestlige» vei: Ved å observere det engelske borgerskapet, ble Herzen endelig overbevist om at den vestlige utviklingsveien med parlamentarisme og kapitalisme var en blindvei for Russland. Hans berømte formulering «På den ene siden og den andre – søppel!» refererte nettopp til begge sider av Den engelske kanal: det reaksjonære, stillestående Russland og den sjelløse, småborgerlige Europa.

«Russisk sosialisme»: Denne skuffelsen førte ham til å utvikle teorien om «russisk sosialisme», basert ikke på proletariatet og klassekamp (som hos Marx), men på den russiske bondekommunen (mir). Den engelske erfaringen ble for ham en antimal; ut fra den bygde han et utopisk bilde av en ikke-kapitalistisk fremtid for Russland.

Engelsk empirisme vs. tysk idealisme: Herzen, som selv var hegelianer, satte pris på den engelske tankens praktiske og empiriske tilnærming. Dette styrket hans posisjon som realistisk skeptiker og avvisning av abstrakte, livsfjerne doktriner (noe han senere også kritiserte Tsjernysjevskij for).

Traume og ensomhet: «sorg over friheten»

Paradoksalt nok førte den friheten England ga til en dyp personlig krise for Herzen. Han følte seg som en ensom stemme i ørkenen. Den gamle Europa forstod ham ikke, og i Russland vekket hans stemme, som kom fra «fiendelandet» (spesielt etter Krimkrigens begynnelse), blandede følelser. Hans berømte artikkel «Vixerunt!» («De er ferdige!») er et rop av fortvilelse fra en mann som kunne si alt han ville, men ikke bli hørt slik han ønsket.

Konklusjon: London som «Cape Canaveral» for russisk fri tanke

England var for Herzen ikke et objekt for blind beundring (som for anglomane), men et komplekst, motstridende verktøy for historisk handling. Det ga ham tre nøkkelressurser:

Fysisk sikkerhet (asylrett).

Teknologisk og juridisk mulighet for et enestående utgivelsesprosjekt.

Konkrete sosiale materialer for den endelige utformingen av hans kritikk av vestlig kapitalisme og teorien om «russisk sosialisme».

Herzen brukte London som startplattform for lanseringen av «Klokken» – det første regelmessige, usensurerte russiske mediet i historien, som i et tiår ble samvittigheten og tribunen for hele det tenkende Russland. Hans forhold til England er historien om produktiv bruk av et fremmed miljø for utelukkende nasjonale mål. Han beviste at selv ved å kritisere vertslandet dypt, kan man gjøre det til en tjeneste for sitt hjemland, og forvandle «borgerlighetens citadell» til en festning for det frie russiske ord. Dette er unikheten og storheten i hans london-epos.

Постоянный адрес данной публикации: