Roser i billedkunst – det er ikke bare en blomst på et blomsterstilleben. Det er en kode, en kryptering, et budskap. Mestere fra renessansen la en religiøs mening i blomstene, impresjonistene søkte i dem lyslek, og surrealistene – de mørke sidene av underbevisstheten. I denne artikkelen vil vi gå gjennom museer (uten å nevne dem) og se hvordan bildet av rosen har endret seg fra freske til installasjon.

Middelalderen og tidlig renessanse: symbol for Madonna

I gotiske katedraler opptrer rosen ofte i vinduer – som en “mystisk rose”, et symbol for Madonna. Blomstene assosieres med Marias fem glæder, stilkene med hennes lidelser. I maleri fra kvatrosentot (Fra Angelico, Botticelli) vises Madonna ofte i en rosa hage eller med en rose i hånden. Dette er ikke bare et dekorasjon, men en teologisk symbol. I Botticellis “Fødselen av Venus” faller rosene fra himmelen, symboliserer kjærlighet som blir født fra skummet – her krysses antikk og kristen symbolikk.

Barokko og rokoko: sensuellitet og rikdom

I XVII–XVIII århundre ble rosen et symbol for verdslige fornøyelser. På Rubens og Watteos malerier faller rosene på nymfer og amorer. De er rike, lyse, nesten berørbare. Kunstnere fra rokoko (Fragonard, Boucher) plasserte ofte rosene i flirt-scener: en ridder gir en dame en blomst, som betyr en hint om følelser. I still lifes står rosene side om side med pærer, druer og bittet vilt – minner om livets flukt (vanitas). Det er interessant at “rosetter” også oppstår i arkitekturen på denne tiden – relieffdekorasjoner i form av en rose.

Rose i japansk og kinesisk maleri

I østlig kunst symboliserer rosen (spesielt pion, som ofte forveksles med rosen) rikdom og ære. Men den faktiske rosen vises også på manuskript og shikimono i Edo-perioden. Der er den mer beskjeden, asketisk. Ofte vises en enkelt blomst på et tomt bakgrunn – som et meditasjonsobjekt. Japanske kunstnere understreket stilkens linje, buet av blomstene, teksturen av stilkene. Røsen fungerer ikke som et symbol for lidenskap, men som et tegn på flukt og skjønnhet i øyeblikket (mono-no aware).

Impressionisme og postimpresjonisme: lys og farge

Impressionistene (Monet, Renoir) tok rosen ut i det fri. De var interessert i hvordan sollyset endrer fargen på rosa. Monet skrev en hel serie med bilder med roser i sitt hage i Giverny. Her er rosen ikke et objekt, men en del av lys- og luftmiljøet. Van Gogh i “Rosene” (1890) viser en bukett på en grønn bakgrunn, og blomstene virker som om de pulserer med energi. Matisse brukte rosene som et dekorativt motiv i sine “røde rom”, nesten abstrakt. Postimpresjonistene vendte også til symbolismen: hos Odilon Redon er rosene mystiske, som svirer i kosmisk rom, med eller uten øyne.

Surrealisme og XX århundre: rosen som skade

Salvador Dalí malte en rose som svirer over en ørken (“Meditativ rose”, 1958). Dette er en drømmeblomst, en minneblomst. Hos surrealister står rosen ofte i motsetning til virkeligheten – den kan være plastisk, skadet, voksende ut av en sprek i betongen. Frida Kahlo spinner rosene inn i håret i sine autentiske portretter, men de står side om side med skarpe stikker, som skader hennes hals. Her er rosen et symbol for både kjærlighet og smerte, lidenskap og lidelse. I pop-art (Warhol) repeteres rosen som et trykk, mister individualiteten, blir et symbol for kopiert skjønnhet.

Rose i skulptur og installasjon

Rosen er hugget ut av marmor (Antonio Canova, “Amor og Psyche”, hvor rosen i Psycheas hånd), smedet av bronse, laget av glass ( Dale Chihuly). I moderne kunst fylles utstillingsrommene med store rosene av papirmasse og plast, inviterer til å tenke på kunstighetens skjønnhet. Installasjoner av levende rosene (Ilya Kabakov, “Rød vogn”) skaper en duftende, men raskt forfallende verden. Røsen forlater maleriet til rommet, men mister ikke sin magi.

Rose i heraldikk og symbolikk

Man kan ikke ikke unngå å nevne heraldisk rose. Hvit og rød rose er symboler for motstridende stammer i England (Krig om den røde og den hvite rose). Røsen pryder også byenes våpenskjold (Lithuania, Florence). I masonertiet kombineres rosen med kors (Rosa og Kors). I sovjetisk kunst forsvant rosen nesten (som et borgerlig symbol), men blomstret på “albumkort” for jenter – kitsch, men også kunst.

Teknikk for å malte rosen: fra freske til piksel

Hunder av år har kunstnere søkt etter måter å overføre blomstene på. Olje tillot å skape jevne overganger, akvarell luftighet. Hollandske still lifes-mestere malte rosene slik at det så ut som om det var en dråpe tåke. Impressionistene brukte separate strøk, skapte en vibrasjon. I dag maler digitale kunstnere rosene på平板ene, men problemet forblir: hvordan overføre kjønnheten? Kanskje ligger gåten til rosen her: den kan ikke kopieres fullt ut, men kan føles.

Bildet av rosen i kunst dør ikke ut. Den muterer, gjenfødsler seg, men forblir genkendelig. Så lenge kunstnere søker svaret på spørsmålet om skjønnhet, vil de male roser. Fordi rosen er kunst: vakker, spiss, fluktende og uendelig.

Permanent link to this publication: