I russiske folkeeventyr har bjørn som en spesiell figur. Han er ikke ulv, hare eller ulv. Han er stor, sterk, klumpete, men likevel godmodig og rettferdig. Hans bilde har endret seg fra et hedensk totem til en komisk tørrfisk. Hvorfor ble bjørn nesten hoveddyret i det russiske folkeeventyret? Og hva skiller han seg fra sine "kolleger" i de europeiske eventyrene? La oss finne ut av det.

Bjørn — herre av skogen

Blant slavene ble bjørn ansett som et hellig dyre, en manifestasjon av Veljes (gjetergud). De fryktet og respekterte den. Selv navnet "bjørn" er et eufemisme ("vetende melk"), for å ikke si det virkelige navnet (ber). I eventyrene opptrer han ofte som en dommer, en beskytter av svake, herre av skogkongedømmet. Han kan straffe for grådighet, hjelpe en ørkenboer eller belønne en modig mann. I motsetning til ulven, som ofte er dum og sulten, er bjørnen fornuftig. Selv om han ikke er uten komiske trekk.

"Masha og bjørn": en god, men streng beskytter

Den mest kjente eventyret om bjørn er "Masha og bjørn". Her er han ikke en skurk. Han spiser ikke jenta, men tar henne til seg selv i hytta for at hun skal drive huset. Bjørnen spiller rollen som "hjemmeværende" eller til og med en erstatningsfar. Han er klumpete, men ikke brutal. Og setningen "sitt ikke på pinnen, spis ikke piroggen" er et tegn på at han vil bevare maten for Masha, ikke av grådighet. Til slutt lurer Masha ham (skjuler seg i en kiste), men bjørnen blir ikke sint — han forstår at jenta vil hjem.

Bjørn og mann: naboer i ulykke

I eventyret "Mann og bjørn" (eller "Øverst og nederst") spiller bjørnen rollen som en dum partner. Mannen kommer til en avtale med bjørnen om å dele avkastningen: en tar toppene, den andre tar røttene. Bjørnen velger alltid feil del (enten er det en kål med stilk, eller korn med hode). Til slutt blir han uten noe. Dette er et bilde av en dum bjørn, som er sterk, men ikke smart. Men selv om han blir lurt, dreper han ikke mannen — han går til skogen. Dette understreker hans fredelige natur.

Bjørn — brudgom og villskapsmann

I eventyret "Medveko, Usnia, Gornia og Dubnia" hjelper bjørnen Ivan- Tsarevitsj. Og i noen fortellinger ("Prinsessa-bjørn") spiller han rollen som en villskapsmann, en mann i en bjørneskinn. Skjønnheten gir seg bort til bjørnen, og deretter slår han av skinnen og viser seg som en god ung mann. Slike fortellinger henviser til totemiske ekteskap, hvor bjørnen er menneskets forfader.

Utenlandske bjørner: Winnie-the-Pooh, Balto og andre

I vestlige eventyr blir bjørnen ofte en venn av mennesket. Winnie-the-Pooh er en myk, lat, men god. Paddington er en emigrant fra Peru, høflig og morsom. Balto (fra animasjonen) er ikke en bjørn, men en ulv, men generelt sett er bildet av bjørnen i de europeiske eventyrene (for eksempel "Broder Bjørn") et symbol på den wilde naturen som lærer mennesket å smøre seg. I motsetning til den russiske bjørnen, er de vestlige ofte barnslige eller sentimentale. Aggressive bjørner (som i "Legenden om Bjørn-menneskeet") er sjeldne, ofte i skrekkfilmer.

Hvorfor bjørnen ikke blir en skurk

I motsetning til ulven (som kan spise bestemoren) eller Gorynych (utvårt ondt), blir bjørnen nesten aldri en negativ helt. Hvorfor? Fordi våre forfedre levde side om side med bjørnen, respekterte hans styrke, men ikke anså ham som en fiende. Bjørnen er en konkurrent (elsker honning, kan angripe husdyr), men ikke en morder av ondt vilje. I bondefolkets bevissthet er han "herre", samme arbeider, bare med klumper. Selv i eventyret "Teremok" kommer han sist og ødelegger teremokken, ikke av ondt, men av sin bjørnestyrke.

Moderne filmatiseringer: fra "Masha" til "Varvara-kylling"

I moderne popkultur har bjørnen fra eventyrene blitt en meme. TV-serien "Masha og Bjørn" har gjort ham til en tålmodig nannies som er utmattet av jentas prøver. I filmen "Varvara-kylling, langt hår" er bjørnen en positiv karakter som hjelper hovedpersonen. Bildet forblir et godt tørrfisk. Og det er bra. Ikke rør vår bjørn.

Bjørnen i eventyrene er et speil av menneskets forhold til naturen. Det er komplekst: frykt og respekt, ønske om å underkaste seg og anerkjennelse av styrken. Men til slutt forblir bjørnen en venn. Selv om han noen ganger stjeler honning.

Permanent link to this publication: