Agnia Barto om solsikke: en beskjeden blomst i poesi for barn og ikke bare

Når vi snakker om Agnia Lvovna Barto, kommer vi umiddelbart på kjente setninger fra barndommen: «Vår Tanya gråter høyt», «Går en kyr, vips vips» eller «Katten kastet vekk kyr». Hennes dikt er en hel verden, hvor det lever leker, barn, dyr og selvfølgelig naturen. Blant mange avbildninger som befolker denne verden, er det en beskjeden, men veldig viktig en — solsikken. Barto skrev ikke en separat serie om solsikker, men denne blomsten opptrer i hennes dikt flere ganger, og hver gang med en bestemt mening. Solsikken hos Barto er ikke bare et landskapselement, det er et symbol som snakker om frihet, valg, skjønnhet i enkle ting og om at det virkelige ikke kan kjøpes.

«Rømmer solsikker over feltet»: et dikt som ble et liten manifest

Det mest kjente diktet til Agnia Barto, hvor solsikken spiller en hovedrolle, er «Rømmer solsikker over feltet». Det er en del av samlingen «Tenk, tenk...», som Barto adresserte til leserne sine barn, men som hun selv kalte «filosofisk lyrikk». Og faktisk viser det seg at det enkle diktet om en buket med solsikker er mye dypere enn det som først ser ut.

Her er den fulle teksten:

Rømmer solsikker over feltet,
Gløder for øynene,
Jeg står som fastlåst,
Øynene ikke kan forlate.
Rømmer solsikker over feltet,
Skjuler seg ikke i gresset...
Jeg går med buketten,
Med blomstene til Moskva.

Ser på en bestemt fyr
Smiler søtt:
— God buket, god!
Hvor mye gir du?
Og fyreren sier
Underjente ord:
— Vi har kommet til enighet? Bra?
Ikke en rouble, men to.

Og jeg svarer ham,
Jeg sier: — Nei, nei,
Jeg selger ikke solsikker,
Jeg bærer buketten hjem.
Farvel, fyr, vi har kommet til enighet? Bra?

Allerede i de første linjene ser vi et uvanlig grep: solsikker hos Barto vokser ikke bare — de «rømmer». Dette personifikasjon gir blomstene liv, uavhengighet, nesten menneskelig energi. De «gløder for øynene», de skjuler seg ikke, de er frie. Og lyriske hovedpersonen — et barn — er fascinert av denne scenen. Han står «som fastlåst», kan ikke flytte blikket. Og så blir han selv en del av dette verden: han går gjennom Moskva med en buket med solsikker. Byen og naturen møtes, og solsikkerne ender opp i håndene på et barn som bærer dem gjennom hovedstaden.

Men historien slutter ikke her. En «fyr» vises opp — en typisk byperson, som ser i buketten ikke skjønnhet, men et produkt. Han tilbyr penger, prøver å kjøpe solsikker, til og med forhandle: «Jeg gir ikke en rouble, men to». For ham er det bare en ting som kan kjøpes. Men barnet svarer med et bestemt nei: «Jeg selger ikke solsikker, jeg bærer buketten hjem». I dette nei er det en hel filosofi. Barto viser at det er ting som ikke har en pris. Solsikker er ikke et produkt, det er glede, et minne om feltet, et stykke frihet som barnet har bragt inn i byen. Og han er ikke villig til å bytte det mot penger.

Kritikere har bemerket at dette diktet utforsker temaet kollisjonen mellom naturen og bylivet. Solsikker, som symboliserer naturlig skjønnhet og renhet, «rømmer over feltet», peker på deres frihet og uavhengighet fra byens kaos. Og barnet som bærer buketten gjennom Moskva, blir en bro mellom to verdener. Han er vokteren av denne skjønnheten, og han lar ikke den bli forurenset av et korrupt tilbud.

Solsikken som et symbol på enkelhet og frihet

I diktet «Rømmer solsikker over feltet» fungerer solsikken som et symbol på alt virkelig, uforstyrret, fri. Den krever ingen omsorg, skjuler seg ikke, gir seg ikke ut for noe. Den er bare der. Og barnet som forstår dette, viser seg å være mer vis enn den voksne fyreren, som ser bare prisen. I dette diktet hever Barto en viktig spørsmål for barneboklitteratur: hva er den sanne verdien? Og svarer på det enkelt og klart: det som er gjort med sjel, som bringer glede, som er knyttet til naturen og friheten — kan ikke kjøpes.

Det er interessant at Barto plasserte dette diktet i en del som hun selv anså som filosofisk. Navnene på diktene i denne samlingen — «Skylden», «Ensomhet», «Jalousi», «Om menneskeheten» — sier seg selv. Barto var ikke redd for å snakke med barn om komplekse ting, og solsikken i denne rekken blir ikke bare en blomst, men et etisk kompass.

Andre dikt av Barto, hvor solsikken opptrer

«Rømmer solsikker over feltet» er ikke det eneste diktet hvor Barto tar opp dette bildet. I samlingen «Oversettelser fra barnet» er det et dikt «Stolthet i vazaen», hvor solsikken opptrer i en uventet kontekst. I det er vazaen, full av stolthet, opprørt over at den har fått plassert krokusblomster i seg: «Jeg er ikke laget for slikt blomster!». Hun hevder at hun elsker gladioler og fortjener roser. Men skolen spør henne et resonnement: «Skromne solsikker, betyr det at de ikke er for deg?». Og vazaen får et passende svar: «Så er det at vaser har rare vaner!».

Her fungerer solsikken igjen som et symbol på beskjedenhet og virkelig skjønnhet, som ikke trenger pompe. Stoltheten, som ser seg selv som en aristokrat, viser seg å være ydmyket. Solsikken, som hun anser som uverdig, er i virkeligheten høyere enn denne dumme stolt. Barto sier igjen at den sanne verdien ikke ligger i eksteriørblänk, men i enkelhet og naturlighet.

I diktet «Botanikk syk» opptrer solsikken ikke direkte, men hele handlingen bygges rundt et botanikkundervisning. Barna er glade for at læreren har blitt syk, og undervisningen avlyses, men så plager de seg med skyld. Dette diktet handler om noe annet, men det viser at Barto ofte har tatt opp temaet naturen og planter i konteksten av barnets oppfatning. Og solsikken, som den mest kjente feltblomsten, passer naturlig inn i denne rekken.

Solsikken i Bartos poesi: konklusjoner

Agnia Barto har ingen enkelt dikt som heter bare «Solsikke». Men bildet av denne blomsten går gjennom hele hennes poesi som en gjennomgående tema. Solsikken hos Barto er alltid om frihet, valg, evnen til å se skjønnhet i enkelt og ikke selge det for penger. Det er en blomst som motsetter seg byens kaos, korrupt og stolt. Han er røsten til naturen, som hører det oppmerksomme barnets hjerte.

Barto var ikke en impresjonist, hun skrev ikke lange beskrivelser av naturen. Hennes dikt er alltid historie, alltid dialog, alltid en liten historie med en moral. Og i disse historiene blir solsikken ikke bare en dekoration, men en fullverdig deltaker i handlingen. Den hjelper barnet til å ta valg, setter en stolt vaza på plass, minner voksne om at ikke alt kan måles i penger.

Kanskje er det derfor at Bartos dikt om solsikker er så minneverdige. Det er ingen pompe, ingen komplekse metaforer. Det er enkelhet, som er den største kraften. Som og selve solsikken.

Permanent link to this publication: