Alderdom er ikke bare alder. Det er en sosial konstruksjon som har blitt fylt med helt forskjellige betydninger i ulike tider og kulturer. Steder har eldre blitt ansett som visdomshavere, andre har utvist dem fra samfunnet når de ikke lenger var nyttige. Holdningen til eldre mennesker er et speil som reflekterer ikke så mye alderen, men samfunnets verdier.
I gamle kulturer ble alderdommen oppfattet på flere måter. I Egypt, India, Kina og Hellas ble eldre mennesker respektert. Deres erfaring ble ansett som uvurderlig, og deres råd ble lyttet til. I Bibelen står det: «Stå opp for den gråhårede» — dette er en formel for respekt. Men i Sparta ble eldre mennesker som ikke kunne kjempe, ikke verdsatt. I Roma ga alder politisk makt, men filosofen Seneca skrev: «Alderdom er en uopphørlig sykdom». Respekt og forakt eksisterte side om side.
I kristen Europa ble alderdommen ofte forbundet med nærheten til Gud. Eldre munker, eremitter og oldere menn ble ansett som autoritative. Men i folkekulturen ble eldre kvinner ofte portrettert som hekser. Renessansen brakte kulturen av ungdom, skjønnhet og fornuft. Alderdom ble oppfattet som en nedgang, som tap av styrke. Eldre mennesker i kunst og litteratur ble ofte portrettert som komiske figurer eller tragiske karakterer.
Industrielle revolusjonen gjorde alderdommen til et problem. I jordbruksamfunn var eldre mennesker en del av familien og husholdningen. I byene og på fabrikker ble det krav om hastighet og fysisk styrke. Eldre mennesker ble oppfattet som en byrde. På 1800-tallet ble de første aldershjemmene opprettet — ikke som et sted for ære, men som et sted for isolasjon. Men i litteratur og filosofi ble det også lyttet til stemmer som forsvarte alderdommen. Lev Tolstoj søkte mening i åldringen. Tsjekhov skrev om æren.
1900-tallet ble et århundre med kamp for eldre menneskers rettigheter. Pensjoner, sosiale garantier og medisinsk hjelp ble opprettet. Men samtidig økte ensomheten. Bylivet, generasjonsskille og rask endring gjorde eldre mennesker til «fremmede». I kulturen oppstod kulturen av ungdom. Reklame, film, mote — alt var rettet mot de unge. Alderdom ble noe som man måtte unngå, skjule, male.
I det 21. århundre begynner vi å omtenke alderdommen. Livslengden øker, og det blir flere eldre mennesker. Samfunnet kan ikke lenger ignorere dem. Nye termer oppstår: «aktivt langt liv», «alder bonus», «sølvøkonomi». Men holdningen er fortsatt ambivalens. På den ene siden respekterer vi erfaringen, på den andre siden frykter vi alderdommen, flytter den til fremtiden, argumenterer om evige verdier.
Holdningen til eldre mennesker i kulturen har alltid reflektert holdningen til døden og livets mening. Et samfunn som respekterer eldre mennesker respekterer også sitt eget fortid. Et samfunn som avviser dem, avviser også sin uunngåelige skjebne. Hver epoke har skapt sin egen bilde av eldre mennesker: vismann, klown, tyrann, offer. I dag skaper vi et nytt bilde. Kanskje til slutt — et bilde av en person som ikke er ferdig, men som befinner seg i et annet tid.
New publications: |
Popular with readers: |
News from other countries: |
![]() |
Editorial Contacts |
About · News · For Advertisers |
Digital Library of Estonia ® All rights reserved.
2014-2026, LIBRARY.EE is a part of Libmonster, international library network (open map) Keeping the heritage of Estonia |
US-Great Britain
Sweden
Serbia
Russia
Belarus
Ukraine
Kazakhstan
Moldova
Tajikistan
Estonia
Russia-2
Belarus-2