Leon Bakst og Marc Chagall: to belarusiske genier på kryssing av epoker

Introduksjon: forbindelse gjennom brudd

Leon Bakst (1866–1924) og Marc Chagall (1887–1985), to innfødte av Belarus, adskilt av generasjon og kunstneriske manifestasjoner, utgjør en paradoksal dualitet i kunsthistorien. Bakst er en meister av modernismen og en av de viktigste skaperne av "Rusiske sesonger", symbolet på den sekulære, eliteriske, europeiserte kulturen i Gullalderen. Chagall er en avantgarde poet, skaperen av mytologien til det jødiske bygd, hvis kunst vokste fra jord av folkeliv. Deres kreative baner krysser sjelden direkte, men de binder sammen av en felles "hjemland", status som kulturelle ambassadører for Russland i Vesten og den fundamentale rollen til farge som hoveduttrykksmiddel. Deres sammenligning gir innsikt i utviklingen av russisk kunst fra elegant dekorativisme til uttrykkelig, eksistensiell bildedannelse.

Biografiske paralleller og kontraster

Opprinnelse: Begge ble født i jødiske familier i Belarus (Bakst i Hrodna, Chagall i Vitebsk) og overvinnet begrensningene i jødisk bosetningslov.

Utdanning: Begge gikk gjennom tegneskolen til Selskapet for fremme av kunst i St. Petersburg, men til forskjellige tider og med forskjellige resultater. Bakst integrerte seg glimrende i hovedstadens kunstmiljø, mens Chagall følte seg fremmed der.

Paris som et lokalmagnet: Paris spilte en avgjørende rolle for begge. Bakst ble kjent her gjennom Diaghilev, Chagall ble en uavhengig kunstner, som tok imot lærdommer fra futurismen og kubismen, men forble tro på sine egne temaer.

Forhold til røttene: Bakst, som byttet navn fra Rosenberg til psevdonym (avledet fra bestemors etternavn Bakst), tok kristendommen for ekteskapet og integrerte seg lett i de høyeste kretsene. Chagall, selv om han forlot Det russiske keiserdømmet for alltid, forble dypt knyttet til jødisk kultur, og gjorde den til et universelt språk for sitt kunst.

Estetiske verdener: "Ballet" vs. "Shtetl"

Leon Bakst er en mester i syntetisk visuell opplevelse. Hans rykte er basert på arbeidet for "Rusiske sesonger" av Sergej Diaghilev. Han var ikke bare en dekorasjonsdesigner; han skapte totale visuelle verdener, hvor kostyme, farge, lys og bevegelse ble ett.

Keyverk: Dekorasjoner og kostymer til ballettene "Shéhérazade" (1910), "Le repos après le déjeuner du faune" (1912), "Daphnis et Chloé" (1912).

Kunstnerisk språk: Ornamentalt, raffinert, eksotisk. Bakst brukte modige, uventede fargekombinasjoner (for eksempel rosa med oransje, smaragd med lilla), som revolusjonerte scenografi. Hans kostymer, som ofte begrenset bevegelsen og gjorde danseren til en levende bilde, var skjellsettende for design. Hans kunst er en fest for øynene, teater som en luksuriøs, sensuell utopisk.

Marc Chagall er en mester i lyrisk myte. Hans kilde er ikke antikken eller Østen, men hverdagslivet og åndeligheten til det vitenske stedet.

Keyverk: "Jeg og landsbyen" (1911), "Over byen" (1918), serien "Bibelsk budskap".

Kunstnerisk språk: Uttrykkelig, irrasjonell, autobiografisk. Farge hos Chagall er ikke dekorativ, men følelsesmessig og symbolisk. Blått er farge for drøm og mystikk, rødt er lidenskap og uro. Hans rom er underlagt minne og søvn: hjem og mennesker svirer, skalaene er brutt, tiden har stanset. Hans kunst er en intern verden, utsluppet på lær.

Farge som felles navn og forskjell

Begge kunstnerne er titler av farge, men bruker den til forskjellige formål.

Bakst utforsker farge som dramaturgi og dekorasjon. Hans palett er et verktøy for å skape atmosfære, enten det er den紧张的 lidenskapen til "Shéhérazade" eller idyllen til "Daphnis et Chloé". Han bygger nøye opp harmonier og dissonanser, med tanke på scenelys og generelt inntrykk.

Chagall bruker farge som følelse og lys substans. Hans farge utstråler en intern lys, han beskriver ikke objektet, men uttrykker tilstand av sjel. Det blå himmelen over Vitebsk, det grønne ansiktet til fiolinisten, den glødende røde farge av kjærlighet — dette er en fargeautobiografi.

Inflytelse og mulige kryssing

Det er ingen direkte bevis for at Bakst hadde en dyp innflytelse på Chagall, de tilhørte forskjellige kunstneriske klaner. Likevel er det viktig kontekstuelt kryssing:

En felles kulturell bakgrunn. Begge innså den vitenske visuelle kulturen: lyse skilt, malinger, folkelige lommetøy, som senere reflekterte i deres modige fargepalett.

"Rusiske sesonger" som fenomen. Suksessen til Diaghilevs antreprenørskap, hvor Bakst var, viste Chagall (som mange andre), at russisk kunst kan triumfere i Europa, samtidig som den bevarte sin identitet.

Interesse for teater. Begge jobbet mye for teater, men fra motsette posisjoner. Hvis Bakst skapte kostyme som en del av et dekorativt ensemble, så malte Chagall i sine arbeider for det jødiske kammereteateret (1920) vegger, og gjorde hele rommet til en levende, engasjerende miljø. Hans teater var ikke et show, men en mystikk.

Det faktum om personlig kjennskap. Det er vitner som viser at den unge Chagall, allerede i Paris, besøkte Baksts atelier. Selv om de var estetisk fjerne, er det faktum om møtet mellom "pater patriark" av den parisiske scenen og "vitenskapsdrømmeren" symbolisk.

Arv: fra elitær til universell
Bakst ble symbolet på epoken, modellen for mote og stil, en forløper for art deco. Hans innflytelse er stor i kostymedesign, grafikk og dekorativ kunst.

Chagall overgikk grensene for ett retning, og ble en av de viktigste humanistene i kunst på 1900-tallet. Hans arv er i monumentale vinduer, malinger, i evnen til å snakke på et språk som alle forstår om kjærlighet, minne, lidelse og tro.

Avslutning: to poler av en planet

Leon Bakst og Marc Chagall er to genier som kom fra samme geografiske og kulturelle punkt, men har gått til forskjellige poler av det kunstneriske universet. Bakst er det ytre, visuelle, teatrale. Hans kunst er rettet mot publikum, det skaper en verden av skjønnhet og eleganse. Chagall er det indre, intime, eksistensielle. Hans kunst er rettet mot sjelen, det skaper en verden av personlig og kollektiv minne. Deres dialog er en dialog mellom epoker: avslutningen på keiserlig, estetisk kultur og oppgangen til personlig, tragisk og lyrisk 1900-tall. Begge, hver på sin måte, har bevist at kunst, født på periferien av imperiet, kan erobre verdens hovedstader og endre menneskehetens visuelle språk. Belarus har dermed født ikke én, men to kraftige, komplementære tradisjoner, som har æret russisk (og jødisk) kunst over hele verden.

Permanent link to this publication: