Åndedag — en høytid som ofte blir skygget av Helligtrekongensdag. Men det er ikke riktig. Den er viet til Helligånden — Tredje person i Treenigheten. I kristen historie oppstod denne dagen senere enn Helligtrekongensdag, men ble en viktig milepæl. Vi forteller hvordan Åndedagen ble utdelt som en egen høytid, hva som endret seg gjennom århundrene og hvorfor den er viktig i dag.

Det tidlige kristendommen

I de første århundrene skilte kristne ikke ut Åndedagen som en egen høytid. Helligtrekongensdag (Pentecost) ble feiret som en enhetlig høytid for nedstigningen av Helligånden. Den dagen ble både Treenigheten og Helligånden hyllet. Der var ingen skille. Men med utviklingen av teologi oppstod det behov for å understreke Helligåndens rolle. For i Troenskikkelsen står det: «Jeg tror på Helligånden, Gud, Givende Liv». Men det var ingen egen høytid.

I det 4. århundre, etter stridigheter om Treenigheten (Arianisme), styrket kirken læren. Og det oppstod en tradisjon om å feire Helligånden på neste dag etter Helligtrekongensdag.

VI århundre: Festets fastsettelse

Under keiser Justinian I (VI århundre) i Det bysantinske riket ble det fastsatt å feire Åndedagen på neste dag etter Helligtrekongensdag. Dette ble fastsatt juridisk. Samtidig oppstod spesielle bønner og salmer for denne dagen. Teologer forklarte: Treenigheten er en minnedag for hendelsen (nedstigningen av Helligånden). Åndedagen er en hylling av Personen (Helligånden).

Skillelsen hjalp til med å unngå forvirring i troende sinn.

Middelalderen

I den vestlige kirken var Åndedagen (mandagen etter Helligtrekongensdag) ikke obligatorisk. I noen steder ble den feiret, i andre ikke. I den østlige kirken (ortodoksi) ble festen fastsatt. I Russland ble den ansett som en fortsettelse av Helligtrekongensdag. Kirker ble dekoret med bjørk, det ble holdt liturgi. Blant folket ble Åndedagen kalt «jordens navnedag» — jorden kunne ikke bli forstyrret (dykke, grave). Man trodde at den var gravid med avling. Dette var et hedensk etterklang, men det ble bevart i århundrene.

Dette var et hedensk etterklang, men det ble bevart i århundrene.

Reformasjon og ny tid

Protestantene avviste ærbødighet av helgener, men la de igjen Treenigheten og Åndedagen? I luthersk teologi er Åndedagen (Pfingstmontag) en offisiell fridag i Tyskland, Sveits. I England (anglikanisme) ble Whit Monday feiret til 1971, da ble den erstattet med Spring Bank Holiday. I Russland ble festivalene forbudt etter revolusjonen, tradisjonen ble avbrutt. Den ble gjenopplivet i 1990-årene. I moderne Russland er Åndedagen ikke en fridag, men mange troende prøver å besøke kirken.

I moderne Russland er Åndedagen ikke en fridag, men mange troende prøver å besøke kirken.

Åndedagen i dag

I ortodoksi regnes den som en stor høytid (ikke en av de tolv, men en stor). Prestene er kledd i grønn klær. Det leses bønn «Konge av himmelen». Blant folket eksisterer fortsatt tradisjonen om ikke å arbeide på jorden (spesielt i landdistriktene). I noen regioner blir ritualet «kumling» holdt (jenter kysser gjennom en bjørkkrone).

Det er viktig: Åndedagen er ikke en «andresort» av Helligtrekongensdag. Det er en selvstendig fest. Helligånden er ikke en abstrakt kraft, men en Person. Han er Trøster, Veileder, Livgivende. På Helligåndens dag ber troende om gaver av visdom, renhet, kjærlighet. De minner seg på at Gud er nær, i hvert pust.

Permanent link to this publication: