— God kveld, rose. Du er spesielt vakker i dag. Hvordan klarer du å beholde denne kongelige utseendet når det er så mye ugress og kaos rundt?

— …

— Jeg kommer ofte til deg når det er vanskelig på hjertet. Jeg vet ikke om du hører meg. Men dine blomsterblader, din stilk, dine skjell — de er som en allegori som kan tolkes uendelig. Jeg ser på din blomskål. Den er ennå lukket, men jeg kan allerede føle at det utvikler seg et mirakel inne i den.

— Du tror kanskje jeg ikke vet hva det er med frykt? — svarer stille. — Se på mine skjell. Dette er min beskyttelse. Men hver dag tar jeg risikoen for å åpne meg, slik at noen eller noe kan berøre min kjerneparti.

— Ja, skjellene... Jeg har også vokst mine. Av smerte, av forræderi. Men de hjelper ikke, de driver bare bort. Hvordan bestemmer du deg for å åpne deg?

— Jeg stoler på solen. Og morgenduggen. Og vinden. Noen ganger kommer en hagearbeider og kutter meg ned. Men selv da, jeg er glad for den som holder meg i hånden. Frykten forsvinner når du forstår at din skjønnhet ikke er for deg selv. Den er for å gi til andre.

— Det er vanskelig å gi seg selv når det er tomhet inne i.

— Men se på din roten. Husker du hvor du kommer fra? Fra jorden som lukter regn. Fra frøet som ikke fryktet mørket for å trenge seg frem til lyset. Du har vokst. Du står. Dette er det ikke grunn til å være glad for?

— Jeg sammenligner meg ofte med andre roser. De har større blomsterblader, lysere farger. Og hos meg…

— Du har en unik farge. Det er ingen to like roser. Det er ingen "korrekt" rose. Det er bare din. Se på dine blader. Selv med spindelvev, selv med en regndråpe som er tung som en tåre. Du er. Og dette er et mirakel.

— Men hva gjør man med skjellene? De sårer de som vil nærme seg.

— Skjellene er grenser. Ikke alle fortjener din dybde. Men hvis noen er villige til å tåle stikkene for å nå hjertet ditt — det er din person. Ikke snu deg bort. Og de som er redd, kan gi dem et blikk eller en lett duft fra avstand.

— Du vil aldri være en rose, men for eksempel en kamille? For å bli elsket av alle, plukket og spådd?

— Å elske alle er en oppgave for himmelen. Jeg har valgt stien til dronningen. Det er ensomhet. Men det er en sannhet i det. Jeg blomstrer ikke for alle, men for den som vet å vente og se.

— Takk for deg. Jeg føler meg lettere. Jeg vil vann deg.

— Ikke skynd deg. bare sitt sammen. Og lytt til hvordan bier summer. Dette er også en del av livet. Noen ganger må man ikke si noe, bare være. Som meg.

— Jeg kommer tilbake i morgen. Jeg vil fortelle deg hva som har skjedd.

— Jeg vil åpne en ny blomskål. Til nå.

Hva vi forsto av denne samtalen

Rose er ikke bare en blomst. Det er et speil hvor hver ser seg selv. Hennes taushet er mer talende enn noen ord. I kaoset glemmer vi å lytte. Lytte til stillheten, lytte til naturen, lytte til seg selv. Samtalen med rosen lærer tålmodighet: man kan ikke tvunget åpne en blomskål med kraft. Man kan ikke akselerere lykke. Den kommer når både jorden, solen og en liten morgendugg er klare. Vi klager ofte over skjellene, men glemmer at de er en del av vår beskyttelse. Men hvis vi lukker oss for mye, ser ingen blomsten. Gå ut i hagen. Plant roser. Snakk med dem. De svarer ikke med ord, men du hører mer enn i den lyde byen.

Permanent link to this publication: