Tullin girer løyve (originalt tittel - Rien à déclarer) er en fransk kinokomedie fra 2010 som fra første øyeblikk fanger publikum med absurditeten i situasjonen og får dem til å le til skjeletter. Dette er ikke bare en film om grensen, det er en historie om to naboer som ikke tåler hverandre og er tvunget til å holde seg sammen fordi Europa sier det.

Hva filmen handler om

Handlingen utspiller seg på den fransk-belmiske grensen i slutten av 1992[citation:4][citation:6]. Hovedpersonen er den belgiske tollbetjenten Ruben Vanderveldt (Benoît Poelvoorde). Han hat franskmenn patologisk. Ikke bare ikke liker, men fullstendig besatt av sin franskofoberi[citation:1][citation:8]. Han undersøker bil med franske nummer med stor iver, skaper kilometerlange køer, og om natten flytter han grensestolpene inn i fransk territorium for å utvide Belgia[citation:4].

Hans kollega på den andre siden av grensen er den franske Matias Ducatel (Dany Boon). I motsetning til Ruben er han rolig og vennlig. Det er bare én problem: Matias har møtt den yngre søsteren til Ruben, Louise, og planlegger å be henne om hånden[citation:1][citation:8]. I denne situasjonen kan det ikke være mulig å etablere kontakt med fremtidig svigersønn - det er umulig.

Og så kommer politikken inn i bildet. I 1993 signerer landene i Den europeiske unionen Schengen-avtalen, som opphever passkontroll på grensene[citation:4][citation:6]. Stasjonære tollposter oppheves, og i stedet opprettes mobile fransk-belmiske patruljer. Ruben og Matias må bli partnere og patruljere grensen i samme bil[citation:1][citation:5]. De må kjøre gjennom grenseområdet flere ganger, delta i tvilsomme operasjoner for å fange smuglere og samtidig finne ut hvem som er mest nasjonalist.

Hvem regisserte og hvem spilte

Filmen ble regissert av Dany Boon, en kjent fransk komiker, forfatter av den populære komedien «Bobos brorskap» (2008)[citation:3][citation:4]. Skuespillet ble skrevet sammen med hans kone Yael Boon[citation:4]. Dette er deres andre felles prosjekt, og de fulgte samme vei: de tok igjen en skarp sosial konflikt og vendte den til en situasjonskomedie.

Hovedrollen som den belgiske franskofoberen ble spilt av Benoît Poelvoorde med stor kraft, og skuespillet ble skrevet spesielt for ham[citation:6][citation:10]. Hans karakter er en karikatur av en nasjonalist som tar hver liten ting som en mulighet til å vise sin nasjons overlegenhet. Dany Boon spilte i sin tur en tiltalende fransk naiv, som ser på den belgiske nabolandet med en tilgivende smil[citation:9].

Et interessant faktum: opptakene ble gjort på et ekte fransk-belmisk grensevakt, og for første gang i kinohistorien ble en pressekonferanse for filmen arrangert før opptakene startet - forventningene var store[citation:1]. Budgettet for filmen var 22 millioner euro, dobbelt så høyt som for Bouns forrige film[citation:1].

Hva forvente av visningen

Humoren i filmen er bygget på typisk fransk selvironi og latter over nabolandet. Belgierne vises som tilbaketrukkne provinsialer som elsker sin egen land og mistenker alt fransk[citation:3]. Franskmennene vises som alltid utilfredse og overlegen[citation:7]. Filmen er full av groteske scener: for eksempel, Ruben beviser på fullt alvor at belgiske vafler ikke er mat, men et nasjonalt stolt produkt.

Samtidig som den komiske linjen utvikler seg, utvikler også en romantisk linje. Matias og Louises forhold holdes hemmelig for Ruben, og når sannheten blir avslørt, blir situasjonen spesielt het[citation:1][citation:9].

Og selvfølgelig en detektivkomponent: i grenseområdet opererer en gruppe narkotikasmuglere som prøver å overføre en stor mengde gods. Ruben og Matias havner ute av lykke og blir involvert i en operasjon for å fange dem[citation:2][citation:6].

Hovedbudskapet i filmen

Motivet for komedien er «grensen inne i hver enkelt». Gjennom hele filmen blir Ruben og Matias mer sympatiske overfor hverandre, og oppdager at deres fordommer bare var stereotyper pålagt av samfunnet og familien[citation:6][citation:7]. Som en av karakterene sier, «verden for alle mennesker»[citation:6]. Ironien er at Ruben, som lærer sønnen å hate franskmenn, til slutt bryter med dette prinsippet[citation:6].

Selv om komedien ikke er like populær som «Bobos brorskap», er den varm, hjertevarm og, viktigst av alt, virkelig morsom[citation:3][citation:9]. Dette er et utmerket valg for en kveld når du vil slappe av fra alvorlige dramaer og bare le av hjertet.

Permanent link to this publication: