Vi er vant til å tenke på kriser som katastrofer. Tap av arbeid, brudd i forhold, sykdom, tap av en nær person — alt dette oppfattes som verdens ende. Men hva om krisen ikke er slutten, men begynnelsen? Hva om nettopp i øyeblikket gamle verden bryter sammen, blir en ny person født? Psykologer og filosofer kaller dette "emergens" — oppkomst av et nytt kvalitet som ikke har vært før. I denne artikkelen vil vi se på hvordan krisen blir et punkt for å samle ny identitet.

Hvorfor vi frykter kriser

Frykten for kriser er frykten for det ukjente. Vi vet ikke hvem vi er uten jobb, partner, vanlig rytme. Tap av ytre støtte avdekker den indre tomheten. Mange prøver å døyve denne frykten — med alkohol, arbeid, nye forhold. Men unngåelse av kriser gir ikke vekst. Bare ved å akseptere krisen som en realitet, kan vi begynne å gå gjennom den. Første trinn er å slutte å kalle krisen for "problem" og kalle den "overgang".

Stegene i å gå gjennom krisen

Krisen er et prosess. Den har faser. Først nekting. "Det kan ikke være sant". Deretter vrede. "Hvorfor meg?". Deretter forhandling. "Hvis jeg gjør dette, vil alt bli bra igjen". Deretter depresjon. Og deretter aksept. Kun på akseptasjonsstadiet begynner det nye å bli født. Men man kan ikke hoppe over stegene. De må oppleves. Oppleve betyr ikke å bli fanget. Det er viktig å føle, men ikke identifisere seg med følelsene. Krisen er ikke deg, det er det som skjer med deg.

Krisen som ødeleggelse av det falske "jeg"

Før krisen lever vi i en verden av illusjoner. Vi tror at vi er beskyttet, at vår identitet er stabil. Krisen ødelegger denne illusjonen. Men sammen med den falske beskyttelsen ødelegger den også den falske identiteten. Vi slutter å være "den som jobber i denne selskapet", "den som er i disse forholdene". Vi blir uten roller. Og dette er skremmende. Men nettopp i denne tomheten begynner det virkelige "jeg" å vokse. Det som ikke avhenger av ytre attributter. De som har gått gjennom krisen, sier: "Jeg ble meg selv bare etter at jeg tapte alt".

Rollen til lidelse i å føde en personlighet

Smerter er ikke fiender. Det er et signal. Det viser at det gamle ikke lenger fungerer. Mange filosofer (fra Dostojewskij til Nietzsche) har skrevet om at lidelse er en skole. I lidelse møter vi det vi ikke kan kontrollere. Og dette er underkastelse — ikke svakhet, men styrke. Det lar oss slutte å kjempe mot virkeligheten og begynne å interagere med den på nye vilkår. Fødselen til en ny personlighet er alltid smertefull. Men som et barn ikke kan fødes uten kamper, kan en ny personlighet ikke fødes uten kriser.

Ressurser inne i krisen

Det er ressurser i krisen. Først — tid. Når det vanlige livet bryter sammen, oppstår en pause. Man kan se seg om. Man kan stille seg spørsmål: "Hvem er jeg egentlig? Hva vil jeg?" Andre — dybde. Krisen fjerner overfladiske lag. Vi begynner å se det vi tidligere ikke så. Tredje — frihet. Hvis alt er ødelagt, er det ingenting å miste. Dermed kan man ta risiko. Krisen gir en sjanse til å starte på nytt — ikke fra bunnen av, men med erfaring.

Hvordan hjelpe seg selv i krisen

Første trinn er å gi seg selv rett til svakhet. Man trenger ikke å være sterk hele tiden. Man kan gråte, bli sint, frykte. Andre — ikke isolere seg. Del med dem som ikke diskrediterer. Tredje — ikke skynde seg. Ny fødsel skjer ikke på en uke. Fjerde — søke mening. Selv om det ikke er synlig, kan det "skapes". Femte — ta vare på kroppen. Mat, søvn, gåturer holder oss i virkeligheten. Og sjette — la seg være annerledes. Ikke den som du var før krisen.

Krisen som vaksine mot frykt

De som har gått gjennom krisen, slutter å frykte. Fordi de vet: de kan bære det. Krisen blir en opplevelse som gjør mennesket mer robust. Dette betyr ikke at det ikke vil være smerter etter krisen. Men det betyr at mennesket får "immunitet" mot frykt. Han vet at selv om alt faller sammen, kan han overleve, og deretter vokse. Dette er en uvurderlig kunnskap. Den kan ikke gis i bøker. Den kan bare gis gjennom opplevelse.

Krisen er ikke et punkt. Det er en linje, bak hvilken en ny kapittel begynner. Det kan være vanskelig, smertefullt, uklart. Men i det er én ting som ikke var der før — deg selv. Ikke den du kjente, men den du ennå ikke kjenner. Og dette oppdagelsen er det viktigste som kan skje i livet.

Permanent link to this publication: