Arbeideren i speilet av latter: Hvorfor vi elsker å spøke med dem som bærer hele byrden

Arbeideren er en figur i kulturen nesten sakral. Men nettopp derfor blir han ofte målet for latter. latteren over arbeideren er ikke hån, men et sätt å fjerne spenning, anerkjenne hans menneskelighet og kanskje litt av å misunde hans evne til å tåle alt livet kaster bakover seg. I humor viser arbeideren seg som en naiv fyr som ikke forstår at han blir brukt, som en listete fyr som finner utveier ut av enhver absurd situasjon, og som en uendelig robot som fortsetter å jobbe selv når alt rundt er i kaos. Dette bildet lever i vitsar, filmkomedier, byens legender og i våre samtaler på kjøkkenet.

Eventyr: Når arbeideren blir en filosof med en skjeft

En vits er et sjangr hvor arbeideren ofte viser seg som en enkel mann som er klokkere enn enhver sjef, men som snakker kort og til det punkt. For eksempel: «To arbeidere møtes. Den ene sier: — I går sa sjefen at vi må jobbe bedre. Den andre: — Hvordan svarte du? — Jeg sa: vi er allerede de beste, bare verktøyene våre er dårlige». I denne vitsen er alt poenget: arbeideren vet sin egen verdi, men tør ikke å gå inn i sjefens sko, han gjør bare sitt eget arbeid, og ironisk ser han på dem som står over ham.

En annen klassisk fortelling er arbeideren som kommer til en latterlig situasjon fordi han prøver for hardt. «En arbeider på byggeplassen har gravd en grøft hele natten. Om morgenen kommer entreprenøren og sier: — Du, idiot, du burde ha gravd der der stolbenet er, ikke der bak muren! Arbeideren sukker: — Jeg gravde jo der bak muren, slik at ingen kunne se at jeg ikke gjorde noe». I denne latteren er det en forsvarsmekanisme, et forsøk på å gjøre absurditeten til en seier. Arbeideren er ikke bare målet for latter, han deltar selv i leken og vendt situasjonen på hodet.

Arbeideren i film: Fra Shurik til karakterene til Leonid Gaidai

Sovjetisk film ga oss en hel serie med komiske arbeidere. Shurik i filmene til Gaidai er bildet av en «evig student», som enten graver, bygger, holder forelesninger, men alltid med slik entusiasme at det uunngåelig utløser smil. Hans arbeid er ikke bare jobb, men et eventyr fylt med komiske forviklinger. I «Kavkazskaya plenitsa» kjører han etter materialer og ender opp i sentrum av absurditet. Men han gir ikke opp — han fortsetter å jobbe, selv når han blir tatt til fange, fordi «man må levere objektet».

En annen klassisk karakter er Vasiliy Alyabyevich fra «Bриллиантовая рука». Han er også en arbeider, men hans arbeid er en forsøk på å overleve i en verden hvor alt kan kjøpes og selges. Hans frase «Shurik, du er ikke i rett» har blitt et meme, men bak den ligger faktisk arbeiderens visdom: han ser verden enklere og ærligere. I filmen ser arbeideren ut til å være naiv, men det er nettopp hans enkelhet som viser seg sterkere enn de kriminelle skurkene.

I filmene «Gentlemens agreement» prøver arbeideren som oppdragelse (Evgeniy Leonov) å reformere bøndene med arbeid. Og det er morsomt, fordi hans tro på opprettende kraften til arbeid kolliderer med virkeligheten der ingen vil jobbe. Men nettopp hans vedvarende iver og tro på det beste gjør ham til en helt.

Paradoksene til arbeideren: Han er både dum og geni

En av de mest faste temaene i humoren om arbeideren er hans forhold til den « intelligente » jobben. Der er en vits: «Hva er forskjellen på en ingeniør og en arbeider? — Ingeniøren tenker over hvordan man skal gjøre det, mens arbeideren gjør det som de sier. Men når noe brister, reparerer arbeideren, mens ingeniøren går og skriver rapporter». Her er arbeideren et motsetning til byråkrati, et symbol på en levende, handlingso orientert kraft, som noen ganger virker latterlig, men uten den vil alt rase sammen.

Det er også en motsatt bilde: arbeideren som er så vant til å jobbe at han ikke kan stoppe. «En arbeider kommer hjem, kone sier: — Slapp av, sitte. Han sitter seg ned på stolen, tar i hånden en fjernkontroll og begynner å skru den av. Kone: — Hva gjør du? — Jeg tenker bare, hvor er knappen for å slå av denne TV-enen ». Slike latter skyldes profesjonell deformasjon, men samtidig vekker det sympati: mennesket har blitt så enig med arbeidet at selv hvile blir til jobb.

Humor som beskyttelse: Hvordan arbeideren latter over seg selv

Arbeideren blir ofte selv forfatteren av latter om sin skjebne. Dette er et måte å håndtere lastene og samtidig bekrefte sitt verdighet. For eksempel, en presang: «Vi slapp av, vi sparer krefter». Eller: «Hvor er det bra på jobben vår? Ja, overalt, bortsett fra lønn, sjef og forholdene». I denne latteren er det ingen hat, det er bitter og ironisk, som hjelper oss å holde ut. Ved å latter over seg selv, omdanner arbeideren ydmykelse til seier over forholdene.

I byggegruppene og reparasjonsverkstedene er det egne sagn: «I går falt en stein. Sjefen sier: — Du, vet du at du må holde den sterkere? Arbeideren svarer: — Jeg holdt den sterkere, men den var klokere enn meg — den falt når jeg tenkte på lønnen min ». Dette er ikke bare en latter, det er et uttrykk for kollektiv solidaritet: alle kan finne seg selv i disse situasjonene, og latteren blir en samleseremoni.

Underholdende situasjoner: Når arbeideren og teknikken ikke finner en felles språk

Kulturell gap mellom arbeideren og moderne teknologi er ennå en rik mark for humor. «Tidligere kunne jeg rette opp traktoren med vinker, men nå har han en datamaskin, og jeg vet ikke engang hvor jeg skal gå for å komme til han». Dette er ikke bare morsomt, det reflekterer det virkelige endringen i verden, hvor gamle ferdigheter blir overflødig, og nye gir seg med hardt arbeid. Og i denne latteren er det også nostalgia for det tidene da alt var enklere og enklere.

Men det er også den andre siden: arbeideren som lykkes med å kjempe mot teknologien. «På byggeplassen brøt en gravemaskin. Alle venter på reparatørene, og arbeideren Pjotr kommer til, slår med et hammert mot skjermen – og gravemaskinen starter opp. Sjefen: — Hvordan klarte du det? Pjotr: – Det er bare meg som bygde det forrige gang ». Shuten understreker den praktiske visdommen som overstiger noen instruksjoner.

Avslutning: latter over arbeideren er latter over oss selv

Når vi latter over arbeideren, latter vi ikke over ham, men over hans skjebne, som i stor grad er nær alle av oss. Vi alle blir arbeidere på et tidspunkt: vi jobber hardt for å ernære vår familie, prøver å reparere det som har brast, strever med sjefen og drømmer om ferie. Derfor er humor om arbeideren humor om vårt felles menneskelige opplevelse. Det undergraver ikke, det hever, fordi i hver latter ser vi ikke bare en karakter, men oss selv. Og i denne forstand er arbeideren ikke bare målet for latter, men deres hovedhelt.

Permanent link to this publication: