Georges Bataille om kunst: sakralt, offer og umulig

Georges Bataille (1897–1962), fransk filosof, forfatter og akademisk marginal, foreslo en radikal, "forbannet" kunstteori, langt fra å være estetikk eller utilitarisme. For Bataille er kunst ikke harmoni, men eksplosjon, ikke skapelse av former, men deres ødeleggelse, ikke forsoning med verden, men gjennombrudd til umulig. Hans tanke, næret av antropologi, psykoanalyse og mystisk erfaring, ser på kunst som nøkkelen til å forstå det sakrale i en sekulær tid.

1. Kunst som opplevelse av "internt opplevelse" og brudd på tabuer

Bataille motsetter seg det klassiske begrepet om kunst som mimesis (etterligning av naturen) og skapelse av vakre illusjoner sitt begrep "internt opplevelse" (expérience intérieure). Dette er en opplevelse som går utover diskursiv tenkning, en opplevelse av ekstase, skrekk, latter, eros og død — alt som stiller spørsmål ved subjektiviteten.

Kunst som fortjener navnet må forårsake en slik opplevelse. Den er knyttet til brudd på fundamentale tabuer som, ifølge Bataille, ligger til grunn for menneskeheten: tabuer om død, vold, kroppslig lavhet (ekskrementer, decomposisjon). Kunstnerens oppgave er ikke å skjule disse tabuene under maske av skjønnhet, men å avdekke dem, å gjenopprette kunstens opprinnelige, arkaiske forbindelse med det sakrale. For Bataille er det sakrale ikke godhet, men en ambivalent kraft, både tiltrekkende og avvisende, ren og uren.

Eksempel: Den spanske maleren Francisco Goya. Hans senere "Sorte malerier", spesielt "Saturnus, spiser sitt eget barn" — er ikke en fremstilling av mytologi, men en direkte visualisering av skrekk, ødeleggelse av form, dyr vold. Her er det ingen estetisk avstand — det er et direkte møte med det hellige skrekk, som samsvarer med Batailles ide om kunst som offer (her — offer for kanon og fornuft).

2. "Den forbannede skjebnen" til kunst: forbruk, overflod og negativ økonomi

I sin hovedøkonomiske filosofiske arbeid "Den forbannede skjebnen" (1949) fremmer Bataille ideen om en universell økonomi basert ikke på akkumulasjon og produksjon (positiv økonomi), men på uoppfordret forbruk, forbruk (dépense) og offer. Kunst tilhører nettopp denne sektoren av "den forbannede skjebnen" — det er ubrukelig, uproduktivt, er en handling av ren forbruk av energi, tid og ressurser.

Det virkelige kunstverket, ifølge Bataille, er en "potlatch" av sjelen (en referanse til ritualet blant nordvestlige indianske stammer, hvor lederne konkurrerer om å ødelegge sin eiendom). Det produserer ingenting, bare øyeblikket av ekstase. Denne er dens høyeste verdi: kunst motsetter seg den utilitaristiske, grå logikken i kapitalistisk produksjon, og minner oss om det suverene, "forbannede" overfløden av liv.

Eksempel: Jackson Pollock og abstrakt ekspressjonisme. Hans metode "aksjonsmaling" er ikke å skape et bilde, men et fysisk offer: spruting, smearing av farge, direkte inntilføring av kroppslig energi i materialet. Bildet blir ikke et objekt for betraktning, men et spor av et forbrukshandling, en scene hvor kunstneren forbruker seg uten rest.

3. Hulrom, formless (uformet) og lav materialisme

Bataille introduserer nøkkelpåstanden "uformet" (informe). Dette er ikke bare manglende form, men en aktiv operasjon som "nedsetter" høye, høyeste konsepter, og setter dem i forbindelse med lavt, kroppslig, materielt. Kunstens oppgave er ikke å skape perfekte former, men å ødelegge dem, avdekke "hulrom" og sprekker i den opprullte virkeligheten.

Denne tilknyttede konseptet "lav materialisme" avviser idealisme og klassisk materialisme. Bataille er interessert i ikke faste legemer, men heterogen materiale: kroppslig, forfalls, ekskrementer, latter — alt som er utestengt fra den rasjonelle verden. Kunst må ha å gjøre med denne "forbannede" materialiteten.

Eksempel: Skulpturen til Alberto Giacometti. Hans tynne, utmagrede, nesten forfallsende figurer er ikke bilder av mennesker, men en visualisering av et mellomtilstand mellom eksistens og ikke-eksistens, mellom form og dens forfall. Dette er ikke form, men dens utmattelse, "hulrom" i rommet. Hans kunst viser ikke kroppen, men "lysning" i eksistens, som dypt er battaivsk.

4. Latter, eros og død: kunst som grenseopplevelse

De høyeste uttrykkene av Batailles kunst er de som setter subjekten på randen av forsvinning: opplevelsen av latter, erotikk og møtet med død. Latter hos Bataille er ikke humor, men en konvulsiv reaksjon på tilvarelsens absurditet, som ødelegger logikken. Erotikken er ikke fornøyelse, men et brudd på grensene for individualitet, en liten død. Kunst må provosere disse grensestatene.

Eksempel: Marquis de Sade og litteratur. For Bataille er de Sade en nøkkelfigur, fordi hans tekster ikke er pornografi, men et systematisk, nesten vitenskapelig undersøkelse av å bryte alle mulige tabuer gjennom vold og erotikk. Dette er en litterær eksperiment for å bringe suvereniteten (avvisning av alle sosiale lover) til en absurd og skremmende grense.

Eksempel: Performance og bоди-арт i 1960-70-årene. Handlingene til Gilbert og George eller tidlige verk av Vito Acconci, hvor kunstnerens kropp utsattes for risiko, ydmykelse, utforsker hans grenser, er direkte arv av Batailles program. Dette er kunst som rituale uten tro, hvor offeret (kunstneren) fullbyrdes for å bryte gjennom til "umulig".

Arv og innvirkning: fra "Documents" til moderne tid

Bataille var ikke en systematisk kunstteoretiker, men hans ideer, fremstilt i tidsskriftet "Documents" (1929-1930) og andre arbeider, har hatt en stor innvirkning på postmodernismen, spesielt på tenkere som Jacques Derrida (begrepet "uformet") og Jean-François Lyotard (ideen om det høyeste). Han kan anses som en forløper for anti-estetikk, kunstpraksis som jobber med kroppslighet, vold og tabuer (Pina Bausch, Mark Quinn, Damien Hirst).

Avslutning: Kunst som offer for mening
For Georges Bataille er kunst en sakral handling i en verden som har mistet det sakrale. Dets funksjon er ikke å trøste eller dekorere, men å ødelegge, som et offer, vanlige kategorier, føre seeren utenfor seg selv, støte mot opplevelsen av uformet, overflod og intern opplevelse. Dette er kunst fra "den forbannede skjebnen": uproduktiv, bortkastende, farlig og nødvendig. Det minner oss om at under den tynne klokken av civilisasjon og rasjonalitet koker en heterogen, uren liv, og bare gjennom å anerkjenne den — gjennom latter, erotikk og møtet med ingenting — kan mennesket oppnå en øyeblikkelig, suveren opplevelse av frihet. I en tid med total utnyttelse og simulakrer, lyder Batailles oppfordring til kunst som et brudd på virkeligheten spesielt aktuelt.

Permanent link to this publication: