Forbindelsen mellom Ny og Gamel Testamente om temaet Fødselen: messiansk oppfyllelse av profetier og forutsetninger

Introduksjon: Fødselen som en hermeneutisk nøkkel

Arrangementet av Kristi fødsel, beskrevet i Evangeliet etter Matteus og Lukas, er ikke et isolert episode, men en teologisk og narrativ sentrum som knytter de to Testamenter sammen til ett helhet. For de første kristne, hovedsakelig jøder, var beviset for at Jesus av Nasaret var den lovede Messias (Kristus), å vise til overensstemmelsen mellom hans liv, og spesielt hans fødsel, med de gamle testamentets profetier og forutsetninger (typer). Derfor fungerer Fødselen som en punkt for oppfyllelse av den lange gudelige historien om frelse.

1. Profetiske forutsigelser: fra generelle løfter til konkrete detaljer

Det gamle testamentet inneholder en rekke profetier som evangelistene og den tidlige kirken tolket som direkte henvisninger til Messias' fødsel.

Avstamming fra Davids slekt. Ett av de sentrale løftene var at Messias skulle stamme fra kong David (2 Kong. 7:12-16, Is. 11:1). Evangeliet etter Matteus begynner med Jesus Kristi slektshistorie som sønn av David (Mf. 1:1), og Lukas beskriver i detalj hvordan Josef, Marias brudgom, var fra Davids hus, noe som juridisk gjorde Jesus hans arving (Lk. 2:4). Engelen kaller Jesus direkte for den som «skal sitte på Davids trone, faren hans» (Lk. 1:32-33).

Stedet for fødsel: Betlehem. Profeten Mikael (Mik. 5:2) peker nøyaktig på den lille, menneskelig sett, byen Betlehem som stedet for fødselen til den fremtidige herskeren av Israel. Dette profetiet blir sentralt i historien om folketellingen, som tvang Josef og Maria til å reise til Betlehem (Lk. 2:1-7; Mf. 2:1-6). Et interessant faktum: i jødisk tradisjon på Jesu tid var Betlehem også kjent som «Davids by», noe som skapte en dobbel symbolisk forbindelse.

En jungfrue skal ta imot. Profetiet til Isaias (Is. 7:14), gitt til kong Ahaz, kunne ha hatt et nært historisk betydning. Men evangelisten Matteus (Mf. 1:22-23), ved å sitere det i den greske oversettelsen (Septuaginta), hvor det jødiske «almah» (ung kvinne) oversettes til «parthenos» (jungfrue), ser i det et direkte henvisning til Jesu ufullstendige befruktning av Helligånden. Dette ble en kjernepunkt i kristologien og en nøkkelpunkt for forbindelsen mellom Testamenter.

2. Typologiske forutsetninger: hendelser og personer som skygger av det fremtidige

Besides direkte profetier, finnes det i det gamle testamentet hendelser og personer som anses som forutsetninger (typer) for den fremtidige Messias og hans misjon.

Adam som «type» av Kristus. Apostelen Paulus i Breven til Romerne (5:12-21) trekker en dyp parallell: som gjennom den første Adam kom synd og død inn i verden, så gjennom den «andre Adam» — Jesus Kristus — kom rettferdighet og liv. Fødselen, dermed, er et opptrinn til en ny, lydig Adam som skal rette opp i katastrofen som ble gjort av den første.

Isak som et forutsettelse av offer. Historien om offeret til Isak (1 Mos. 22) leses av kristne teologer som et forutsettelse av offeret til Guds eneste sønn. Som Abraham ikke klarte å gi opp sin sønn, så ga Gud «Sin eneste sønn» (Joh. 3:16). Treet som Isak bar for offeret, sammenlignes med korset, og ovnen som erstattet det — med selve offeret.

Utflukten og Pasken. Fødselen til Moises, reddet fra døden som nyfødt, og den etterfølgende flukten fra Egypt er en kraftig forutsettelse av frelse. Matteus bygger spesielt en parallell: som farao søkte døden til de jødiske nyfødte, så søkte Herodes døden til den lille Jesus; som Jakobs familie flyktet til Egypt, så fant det hellig familien der tilflukt (Mf. 2:13-15 med sitat fra Os. 11:1). Jesus blir den nye Moises, som leder til den sanne friheten.

3. Symboliske og teologiske forbindelser

Opptrinnet av herlighet (Shekinah). I det gamle testamentet var Guds herlighet (Shekinah) til stede i skjenken og tempelet. I det nye testamentet blir denne herligheten inkarnert i personlighetene til Jesus. Historien om fødselen er fylt med dens refleksjoner: lys fra Betlehemstjernen (Mf. 2:2), lys som strålte over hyrdene (Lk. 2:9). Johannes profet trekker konklusjonen: «Og Ordet ble kjøtt og bosatte seg blant oss, fullt av nåde og sannhet; og vi så hans herlighet, herlighet som den ene sønnen fra faren» (Joh. 1:14).

Offergaver. Gavene fra de tre kongene (gull, myrra, balsam), beskrevet av Matteus (Mf. 2:11), har et dypt symbolisk betydning, som går tilbake til det gamle testamentets kult. Gull — til kongen, myrra — til Gud (jfr. Is. 60:6), balsam — for begravelse, som indikerer den fremtidige frelsende offer.

Avslutning: Fødselen som oppfyllelse av testamentet

Således er fødselen i det nye testamentets fortelling bevisst og detaljert innlemmet i tråden av det gamle testamentet. Dette er ikke en brudd, men en oppfyllelse. Evangelistene, spesielt Matteus, bruker konstant setningen «da oppfylles det som er sagt av Herren gjennom profeten» (ca. 10 ganger), for å understreke kontinuiteten i den gudelige plan. Fødselen til Jesus i Betlehem fra en jungfrue av Davids slekt er et punkt hvor de gamle testamentets løfter slutter å være en forventning og blir historisk realitet. Alle forutsetningene (Adam, Isak, Moses, David) finner sitt slutt i ham. Derfor er fødselen ikke bare begynnelsen på evangeliehistorien, men også kulminasjonen av et mangeårig dialog mellom Gud og menneskeheten, festet i bøkene i det gamle testamentet. Det viser enheten i Bibelen, hvor det nye testamentet avdekker den skjulte meningen i det gamle, og det gamle gir leksikon og bilder for å forstå det nye.

Permanent link to this publication: