Tapet. Dette ordet hater idrettsutøvere mer enn skader. Fall i finalen, bom på siste minutt, ikke ta høyden. Reaksjonen på tap er en lakmusprøve for karakter. Og den er forskjellig for alle deltakere i prosessen: selve utøveren, treneren, tilskuerne og familien. Vi analyserer psykologien bak tapet.

Idrettsutøver: fra vrede til aksept

Første reaksjon er nektelse. «Dette kunne ikke skje», «Jeg ble dømt feil», «Dommeren gjorde en feil». Deretter vrede (knuser racket, slår på en eple, gråter i garderoben). Forhandling (hvis jeg ikke hadde blitt syk...). Depresjon (jeg er verdiløs). Og bare deretter aksept: «ja, jeg tapte, jeg må jobbe videre». Noen går gjennom akseptfasen i flere år. Profesjonelle skifter som regel raskt — innen 15-20 minutter etter kampen. De vet at selvbebreidelse ikke endrer resultatet. Men det er de som bryter psykologisk etter et stort tap (for eksempel, en gymnast som falt av trestaven under OL, avsluttet karrieren).

Trener: ytre ro og indre storm

Trener har ikke rett til å vise fortvilelse. Han må gå til, omfavne, si «ingen grunn til å være redd, det skjer». Selv om alt er på innsiden. Trener vet at hans reaksjon vil reflekteres på laget. Hovedsakelig — ikke nedvurdere utøverens innsats. Ikke si «du er ikke klar, jeg har jo sagt det». I stedet: «la oss analysere feilene, gjør vi konklusjoner». Trenerens oppgave er å raskt flytte oppmerksomheten til fremtiden. Hvis han selv faller i panikk (kaster flasker, fornærmer dommere), mister han autoriteten. Etter tapet kan treneren ofte lukke seg inne i kontoret for å oppleve sin smerte alene.

Tilskuere: fra aggresjon til tyst flukt

Tilskuernes reaksjon kan variere. Sportsfans (ikke hulinger) kan klappe laget, selv om de tapte, — for innsatsen. Eller de kan hisse seg opp og gå bort 5 minutter før slutt. På sosiale medier begynner en bølge av kritikk: «treneren må gå», «spillerne er ikke i stand til noe». Ekstremister kan arrangere slagsmål med fans av vinnerne, sette fyr på biler, ødelegge kafeer. Slike reaksjoner er basert på følelsen av urettferdighet og flokkinstinkt. De mest rasjonelle fansene skriver samme kveld i publikasjoner: «Vi er sammen, gutter, neste gang blir det bedre».

Familie: rolig havn eller ekstra press

For en idrettsutøver kan tap hjemme være verre enn på stadion. Mor kan si: «Jeg sa jo, ikke gå i denne idretten». Kone (mann) — «Du tapte igjen, og det er ingen penger». Barn — forstår ikke hvorfor pappa er sur. Ideelt sett er familien et fristed. Mor lager en kake, sier: «Du er flott, datter, og disse konkurransene er bare tull». Kona omfavner stille. Barn stiller ikke dumme spørsmål. Men det er ikke alltid slik. Noen ganger øker familien presset, og utøveren føler seg dobbelt tapende: tapet og å ha sviktede nære. Tilfeldigvis ringer mange utøvere ikke hjem etter et tap før de har roet seg ned.

Hvordan overvinne tap: metoder for idrettspsykologer

Ikke undertrykk følelser (gi deg selv tillatelse til å gråte i puten, rippe opp avisen). Ta en pause (ikke gå på sosiale medier, ikke lese nyheter). Skift fokus til et hobby (fiske, film, samtaler med venner utenfor idrettsverdenen). Finn positivitet: «Jeg har ingen skade, jeg er sunn». Analyser feil: skriv på et ark, hva du kan gjøre annerledes. Ikke skyld dommere og motstandere — dette er en blindvei. Kom tilbake til treningen etter 2-3 dager, start med lett.

Tap er ikke slutten. Det er start for en ny stigning. Historien vet tusenvis av eksempler på at idrettsutøvere vant OL etter en stor nederlag. Hovedsakelig er det riktig reaksjon. Og støtte fra de som er rundt deg.

Permanent link to this publication: