Medaljer blir ikke født i vakuum. OL-gull, seier i Champions League eller tittel som verdensmester i sjakk er ikke bare svett og talent. Det er også penger. Landets økonomi, investeringer i infrastruktur, trenernes lønn, vitenskap. Vi analyserer hvorfor rike land vinner oftere og hva fattige land kan gjøre.

Penger avgjør alt (n儿st alt)

Toppsport er en dyr fornøyelse. Bygge stadion, kjøpe utstyr, betale leger, analytikere, utstyr — millioner. Kina, USA, Storbritannia bruker milliarder på sport. Resultat: første plasser i medaljestatistikken. Fattige land (for eksempel de fleste afrikanske) kan bare tillate seg friidrett og fotball, hvor det ikke trengs dyr infrastruktur.

Investeringer i barnesport

Jo rikere et land er, desto flere gratis treningsgrupper og idrettskoler med bassenger og ispalasser har det. I Norge kan nesten alle barn trene ski gratis. I Russland er det stor forskjell mellom Moskva og landsbyen. Økonomisk sparing i barnesport i dag er manglende stjerner i morgen.

Lønninger for trenere og vitenskap

En god trener koster mye. I et fattig land reiser han til utlandet. I et rikt land har han tilgang til biomekaniske laboratorier, psykologer, ernæringsfysiologer. Tyske fotballklubber bruker millioner av euro på dataanalyse (Big Data). Klubber fra Moldova kan ikke tillate seg det. Resultatet på banen er et direkte resultat av økonomien.

Sponsorship og flukt av talenter

Hvis økonomien i et land er dårlig, reiser en talentfull utøver til et sted hvor de betaler. Hundredvis av afrikanske løpere konkurrerer for Qatar og Bahrain. Brasilianske fotballspillere reiser til Europa i 16 år. Landet mister potensielle medaljer.

Unntak fra reglene

Cuba (boksing, friidrett), Kenya (løping), Jamaica (spurt) viser: med punktuelle investeringer og kulturelle tradisjoner kan man vinne uten enorm BNP. Men dette er mer unntak enn regler. I det store og hele er avhengigheten direkte: økonomisk vekst fører til økt sportslig suksess med en forsinkelse på 5-10 år.

Permanent link to this publication: