Stemmen fra storbyen og dens speiling i kunsten: monolog, samtale, dialog, støy

Storbyen snakker. Den snakker ikke med ord, men med gjerder fra dekk, kjøretøyssignaler, millioners skritt, metroboten, musikk fra åpne vinduer, selgere som skriker, trikkens klang, regndråper som banker på asfalten. Byen er en lydløs, mangestemmig symfoni, hvor hvert lyd er en del av partituret. Kunstnere, forfattere, musikere, regissører har alltid forsøkt å fange denne stemmen. De har oversatt støy til jazzrytmer, desperasjon til litterær monolog, gatehverdernes samtaler til dialoger på laken. Hvordan reflekterer kunsten byens akustikk? Vi analyserer fire moduser av byens stemme.

Monolog: byen som en ensom bekjennelse

I en storby blir mennesket ofte alene med seg selv. Masse rundt, men ingen å snakke med. Denne akustiske isolasjonen gir opphav til en monolog — en intern stemme som lyder sterkere enn gatlyden. I litteratur er det et klassisk eksempel på Dostojevskijs "Brev fra mørket" eller Franz Kafkas romaner, hvor hovedpersonen vandre på tomme gater, snakkende til seg selv. I poesi er det poesi av Aleksandr Blok ("Natt, gate, lykt, apotek…") — ikke en dialog, men en fastlåst intern klage. I maleri — verkene til Edward Hopper ("Nattverden"), hvor figurer sitter i kafeer, men ikke kommuniserer, hver i sin egen verden. I musikk — solo-piano-pianoer av Erik Satie, som han kalt "møbelmusikk" — lyder som ikke krever et svar. Byens monolog i kunsten er en kрик av ensomhet i støyende tomhet.

Samtale: samtaler på språng

Byen er en ubegrenset samtale. Samtale mellom selger og kjøper, passasjer og taxi, elskende på en benk, to venner som går inn i en bar. Disse korte, avbrutte samtaler utgjør tråden i byens liv. I litteratur har James Joyce perfekt formidlet dette i "Ulysses", hvor karakterene bytter replikker, uten å lytte til hverandre. I teater — skuespill av Tennessee Williams eller Edward Albee, hvor samtaler på terrassen eller kjøkkenet blir et skjema av byens liv. I kinematografi — Woody Allens dialoger, hvor karakterene snakker samtidig, avbryter, men skaper en illusion av forståelse. I maleri — Edvard Munchs "Skrik"? Nei, det er et monolog. Men PIERRE AUGUSTE RENAUDERS malerier ("Bal i Moulin de la Galette") — mange samtaler, bevegelser, blikk. Samtale i kunsten er en polyfoni, hvor hvert lyd har betydning, men ingen hører medparten til slutt.

Dialog: når byen svarer til mennesket

Av og til kommer byen inn i dialog. Ikke mennesker, men selve byen: dens arkitektur, været, rytmene. Mennesket stiller et spørsmål, og byen svarer med ekk, lyset, en uventet skillevei. I litteratur er dette "Peterbur" av Andrej Beljajev, hvor byen er et levende vesen som snakker med hovedpersonen. I kinematografi — filmene til Michelangelo Antonioni ("Mørket", "Natt"), hvor karakterene vandre på tomme romerske gater, og arkitekturen presser, svarer på deres taushet. I musikk — "Metropolis" av Fritz Lang? Nei, det er film, men musikken til Gottfried Hupperts skaper en dialog mellom maskin og menneske. I poesi — Marina Tsvetajevas syklus "Moskva", hvor byen fremstår som en samtalepart: "Moskva! Hva et stort herberg for fremmede". Dialogen mellom mennesket og byen i kunsten er alltid en forsøk på å komme til enighet, finne en felles tone i kaos.

Støy: akustisk kaos som inspirasjon

Men byens viktigste stemme er lyden. Ikke melodi, ikke rytmikk, men nettopp en kaotisk, dissonanslyd. Motorens sum, trikkens lyd, horn, krik, ekk fra skritt, lyden av knuste glass, musikk fra et fremmed vindu. Lyden er irritasjon, tretthet, men den inspirerer kunstnere. I musikk var det futuristene som først oppdaget dette: Luigi Russolo skrev "Kunsten til lyder" (1913), hvor han kalte for å bruke lyder fra byen: togets brum, dampets pip, bilens klang. Senere fikk dette utvikling i industriell musikk (Einstürzende Neubauten), i teknomusikk (metroens rytmer), i ambient (opptak av gatestøy som musikk). I maleri — futurismen til Umberto Boccioni ("Byen som stiger opp"), hvor bevegelse og støy blir overført til brutte former. I litteratur — John Dos Passos' roman "Manhattan", hvor det er innlemmet kollier fra aviser, gateutrop, reklamebitar. I kinematografi — bysymfoniene fra 1920-årene ("Mennesket med kinokameraet" av Dziga Vertov), hvor byens støy ble et musikalmontasje. Lyden i kunsten er ikke antimusikk, men ny musikk, som reflekterer tida.

Konklusjon

Byens stemme er mangeansig. Den kan være en tyst monolog fra en ensom mann ved vinduet, en avbrutt samtale i en overfylt buss, en dialog med steinveggene i skyskrapere eller en kaotisk støy som får ørene til å svi. Kunst har alltid strømt til å fange denne stemmen — ikke for å unngå den, men for å forstå. Forstå hvordan vi lever i denne støyen, hvordan vi puster i metronomet av skritt, hvordan vi elsker med akkompagnement av sirener. Og kanskje hvis vi kan utdanne byens stemme, kan vi også utdanne vår egen.

Permanent link to this publication: