Filosofi for en pensjonist skiller seg sterkt fra hva han trodde da han var 30 eller 40 år. Det er ikke underkastelse til det uunngåelige, men et bevisst skifte i verdier. En pensjonist som har funnet seg selv, jager ikke lenger penger og karriere. Han streber etter ro, stille og mening. Hans filosofi er essensen av de levde årene. La oss se inn i denne verdenen.

Tid som den viktigste verdien

I ungdommen selger mennesket tid for penger. I alderdommen forstår han at tid er den eneste uopprettelige ressursen. Pensjonistfilosofien sier: Ikke bruk tid på de som ikke trenger deg. Ikke utstå kjedelige TV-programmer. Ikke kommuniser ut av vennlighet. Tiden tilhører nå bare deg. Den kan ikke kjøpes, den kan ikke returneres. Derfor lærer pensjonisten å si nei, krysse av unødvendig, beskytte sine timer mot angrep. Dette er ikke egoisme, men overlevelse.

Avvisning av hyperansvar

Pensjonistfilosofien: «Det er ikke min krig lenger». Han slutter å bekymre seg for dollarkursen, politikken, ungenes feil (de er voksne). Han tar av seg ansvaret for hele verden. Dette frigjør kolossalt med energi. Pensjonisten kan til slutt ta seg av det han har utsatt i tiår: maleri, fiske, lesing. Han trenger ikke å bevise noe til noen. Han redder ikke druknende, fordi han for lenge siden forsto: hver enkelt velger å synke eller svømme.

Aksept av ufullkommenhet

Pensjonistens visdom ligger i evnen til å leve med verden og menneskers mangler. Ja, barnebarnet ble ikke en utmerkelse. Ja, regjeringen lurer. Ja, helsen er ikke lenger den samme. Men filosofien sier: ikke kjemp, aksepter. Dette er ikke kapitulasjon, men spenning av nerver. Pensjonisten vet at det er grunner til alt, og de fleste problemer løses med å slå av TV-en og en kopp te.

Død som en del av livet

En pensjonist som har nådd en dyp alder, tenker på døden ikke med frykt, men med nysgjerrighet. Dette er en del av ruten. Filosofien hjelper ham forberede «bagasjen»: forsones med de han har brøt med, betale tilbake gjeld, bringe saker i orden. Han venter ikke på døden, men han frykter heller ikke dens nærming. Dette gir ham roen som de alltid skynde seg unge mangler.

Takk til hver dag

Filosofien lærer: å være glad når du våkner, fordi du ikke er i sykehuset og ikke på det ytre verdens sted. Hver dag som er levd er et gave. Pensjonisten finner lykke i det enkle: knas i snøen under føttene, lukt av piroger, katten som purrer. Han legger ikke utglæden til senere — fordi det kan ikke være et "senere".

Pensjonistfilosofien er ikke tristhet, men en bevisst lettelse. Det er evnen til å leve i dag, uten å fokusere på fortiden og frykte fremtiden. Hvis du er ung, tenk: kanskje denne filosofien er verdt å ta i bruk allerede nå, og ikke vente til pensjonisttiden kommer.

Постоянный адрес данной публикации: