Når vi hører ordet «narcissisme», kommer bildet av en selvsentrert egoist i hodet, som ser seg selv i speilet og krever allsidig tilbedelse. Men få tenker på at narcissistiske trekk kan manifestere seg også hos barn i forhold til sine foreldre. Det handler ikke om ungdommelig egoisme som går over med tiden. Det handler om dyptgående, kronisk oppførsel når et barn bruker forelderen som et objekt for å oppfylle sine behov, uten å oppleve noen som helst takknemlighet eller empati. En mor som har blitt offer for slikt narcissisme, forstår ofte ikke hva som skjer: «Jeg ga ham alt, hvorfor han behandler meg slik?». La oss finne ut av hvordan vi kan gjenkjenne barns narcissisme og hva vi kan gjøre med det.

Hvordan manifesterer barns narcissisme seg overfor moren

Et barn som er narcissistisk trenger ikke nødvendigvis å skrike og kreve. Hans verktøy er manipulasjon, devaluering og kjølighet. Han kan ignorere moren hvis hun ikke gir det han vil ha. Han kan offentlig krenke henne for hennes utseende, alder, yrke. Han kan bruke henne som en bankautomat og forsvinne når pengene er ute. Han er ikke glad for hennes suksess, men misunner og er misunnelig. Han viser ingen omsorg hvis moren er syk, men krever at hun tar vare på ham. En voksen sønn eller datter kan anklage moren for alle sine fiaskoer («det var deg som ikke lot meg bli pianist»), uten å ta ansvar selv. Samtidig krever de beundring: «Se, hvor suksessfull jeg er (tross deg)».

Hvorfra kommer barns narcissisme

Årsakene ligger i oppdragelsen. Det er to hovedveier. Den første er overbeskyttelse og hyppig ros. Barnet blir fra tidlig alder overbevist om at det er spesielt, talentfullt, bedre enn alle andre. Det blir ikke satt grenser, og det lærer ikke å ta hensyn til andres følelser. Det vokser opp med troen på at verden skal dreie seg rundt ham. Moren er tjenestepersonal i dette systemet. Den andre veien er kjølighet og avvisning. Barnet har ikke mottatt nok kjærlighet og varme, og har som beskyttelse bygget opp et gigantisk «Jeg»: «Ingen trenger meg, jeg klarer meg selv, de er alle verdiløse». Slike barn forneker ofte moren for svakhet. Noen ganger kan narcissisme overføres genetisk (fra en narcissistisk far), men dette er sjeldent.

Aldersspesifikke trekk: ungdommelig egoisme vs narcissisme

Det er viktig å skille mellom normal ungdommelig opprør og patologi. En ungdom kan være oppsiktsløs, ignorere, diskutere, men han går likevel til moren i en krisesituasjon, han er i stand til empati (selv om det ikke alltid blir vist), han skammet seg over sine handlinger. Et barn som er narcissistisk opplever ikke skam. Hans oppsiktsløshet har ingen grenser. Han er i stand til vold. Hvis han blir nektet å kjøpe en dyr ting, kan han utløse en ulykke med å knuse porselen eller, verre enn det, begynne å boykotte moren i uker. Han ser ikke på moren som en person, bare en funksjon.

Konsekvenser for moren

En mor som har vokst opp med et barn som er narcissistisk, blir ofte selv avhengig. Hun går på eggskall, redd for å provosere vrede. Hun lider av et kronisk følelse av skyld («ikke nok», «skadet»). Hennes selvfølelse faller, og angst og depresjon utvikler seg. Hun forsvarer barnets oppførsel for slektninger («han er bare utmattet»). Finansielt kan hun gå konkurs, å betale for uendelige kapriser. Mange mødre blir fanget i denne fellen til gamle dager, taper helse og venner.

Hva skal moren gjøre hvis barnet er narcissistisk (5-12 år)

Først og fremst må hun slutte å støtte narcissistisk oppførsel. Ikke gå med på ulykker. Sette klare grenser og regler. Andre, lære empati. Diskutere følelser hos andre mennesker, lese bøker hvor helter hjelper hverandre. Tredje, ros for innsats, ikke for resultat («du er flott, fordi du prøvde», ikke «du er en genius»). Fjerde, ikke devaluere barnets følelser, men ikke gi etter. Fjerde, søke hjelp fra en barnepsykolog som spesialiserer seg på atferdsforstyrrelser. Jo tidligere man starter korrigering, desto større er sjansene for å forhindre utviklingen av et fullt utviklet forstyrrelse.

Hva skal moren gjøre hvis den voksne barnet (18+) viser narcissisme

Her kan moren ikke lenger oppdra. Det eneste våpenet er å stoppe finansieringen. Slutt å gi penger, betale leilighet, kjøpe biler. Sett opp regelen: «du lever alene, vi kommuniserer hvis du respekterer mine grenser». Hvis barnet blir aggressivt, reduser kommunikasjonen til minimum. Ikke vent på takknemlighet — det vil ikke komme. Det er viktig å søke terapi selv for å håndtere skyldfølelse. Mange mødre frykter at hvis de «avviser» barnet, vil det dø. Men økonomisk støtte forverrer narcissismen.

Kan et barn som er narcissistisk endre seg

I barnealderen — ja, ved intens terapi og endring av foreldrenes oppførsel. I voksen alder — svært sjeldent. Hvis en person har utviklet et narcissistisk personlighetssyndrom (diagnosen stilles av en psykiater), er sjansene for endring minimale. Terapi er mulig, men bare hvis pasienten selv bevisstgjør problemet og vil endre seg. Men narcissister går sjelden til en psykolog, fordi de ikke ser problemet i seg selv, de ser det i andre. Derfor er oppgaven til moren å ikke «reparere» den voksne sønnen eller datteren, men å redde seg selv.

Forskjellen mellom datter som er narcissistisk og sønn som er narcissistisk

Døtre manipulerer ofte gjennom skyldfølelse («du er en dårlig mor, fordi...») og bruker emosjonell sjantasje. De kan spille faren eller andre slektninger mot moren. Sønnene oppfører seg ofte åpent aggressivt, kan krenke, ta til vold (allerede voksne menn). En datter kan imitere omsorg når hun trenger noe, en sønn krever direkte. Men i begge tilfellene lider moren.

Forebygging: hvordan unngå å vokse opp med en narcissist

Elsk uten betingelser, men ikke gi etter. Ros for innsats, ikke for innate kvaliteter. Lær ansvar: fra 5 år skal barnet ha plikter hjemme. Ikke løse hans problemer (glemt boken — la ham få en dobbel). Lær å tape. Ikke sette barnet i sentrum av familien, men ikke ignorere det. Vis respekt for eldre og takknemlighet. Og viktigst av alt, ikke prøve å leve sitt liv gjennom barnet, anerkjenn hans uavhengighet.

Barns narcissisme overfor moren er en tung byrde. Men hvis du gjenkjenner deg selv i dette beskrivelsen, husk: du er ikke forpliktet til å tåle ydmykelse og utnyttelse, selv om «det er mitt barn». Du har rett til respekt og omsorg. Noen ganger er det eneste utveien å slippe, for å redde deg selv. Og dette er ikke egoisme, men selvsikkerhet.

Постоянный адрес данной публикации: