Idrett lærer å vinne. Men det lærer også noe mye mer skremmende: å tape og fortsatt være menneske. Sportslig solidaritet er ikke bare et høylytt slagord. Det er når motstanderen hjelper deg opp etter en hard takling. Når verdens beste spiller kommer for å trøste den som bommet på det avgjørende straffe. Når fans applaus til den andre laget for et pent spill. I en verden hvor alt er basert på penger og rangeringer, forblir solidaritet den samme levende nerven som viser: idrett er ikke krig, men dialog.

Hva er sportslig solidaritet egentlig

Ikke bland det med vennskap. Vennskap er personlige forhold. Solidaritet er et prinsipp. Det er et bevisst respekt for felles sak, felles regler, felles menneskelighet, uavhengig av fargen på drakten eller emblemet på brystet. Den manifesteres på tre nivåer.

Første nivå er solidaritet mellom motstandere. Du hjelper noen som har falt, du erkjenner at dommeren gjorde en feil til din fordel, du slår ikke et skadet menneske. Andre nivå er solidaritet innenfor laget. Når en stjerneangriper gir en pasning i stedet for å spille selv for å vinne. Når en reserve er glad for et mål av en startspiller, ikke misunnelig. Tredje nivå er solidaritet mellom spillere og fans. Når fans ikke svirter, selv om de taper 0:5, og når spillere går til tribunen for å takke, selv om de har tapt.

Sportslig solidaritet har ingen nasjonalitet. En brasilianer kan omfavne en argentiner etter en hard finale. En amerikaner kan omfavne en russisk etter et semi. Fordi de begge vet hva det vil si å trene på grensen, skader, psykose og det store lykkesuksessen.

Store eksempler: når solidaritet overvann fienden

En klassisk sak — finalen i VM i fotball 2014. Gotze scoret det avgjørende målet for Tyskland mot Argentina. Spillerne i det tyske landslaget begynte ikke å bli sinte i ansiktet på gråtende Lionel Messi. De omga han, klappet ham på skulderen, respekterte ham. Messi fikk senere "Gullballen" for turneringen — og ingen tvilte på det.

En historie fra boksing: Evgeny Makarenko og Sergey Derevyanchenko omfavnet hverandre etter en hard 12-rondebatt og sa takk til hverandre. Mennene i hallen gråt.

En historie fra friidrett: På OL i Rio-2016 falt den amerikanske utøveren Abby D'Ambrosio etter en kollisjon med den newzealandske utøveren Nikki Hamblin. I stedet for å fortsette å løpe, hjalp Abby Nikki opp. Deretter fullførte de sammen. Det internasjonale olympiske komitét belønnet dem med en spesiell medalje for ånden.

Slikt øyeblikk forblir i minnet lenger enn resultatet av finalen. Fordi de viser at solidaritet er høyeste form for konkurranse. Du kan være fiende på tatamien, men en menneske utenfor det.

Hvorfor solidaritet er gunstig for alle (selv for vinnere)

En cynisk spørsmål: hvorfor hjelpe motstanderen, hvis han tar medaljen fra deg? Svar: fordi idrett uten solidaritet blir en slagsmål hvor bare psykisk syke overlever. Og de lever ikke lenge. Skader, sammenbrudd, opphør fra idrett. Se på tennis: Novak Djokovic, Rafael Nadal og Roger Federer hatte hverandre på banen. Men utenfor banen hjalp de, behandlet skader, roste hverandre. Fordi de forsto: det enes storhet ikke kansellerer det andre. Tvert imot, det hever alle.

I lagidretter er solidaritet om tillit. Hvis partneren vet at du ikke vil forlate ham under press, ikke vil kalle ham ut etter en feil, vil han spille bedre. Solidaritet skaper en miljø der man kan ta risiko, gjøre feil, vokse. Uten den vil laget bryte sammen i stjerner og statistikk.

For fans er solidaritet om sikkerhet og kultur. Engelske fans og tyske kan drikke øl sammen før kampen, spille, men ikke slåss. Fordi fotball er et spill, ikke en krig.

Hvorfor solidaritet sprekker

Det er ingen ideell bilde. I idretten er det mange mørke hull. Rasisme på tribunen, når en svart spiller blir hylet med aperkrik. Skandaler med doping, når gjensidige anklager ødelegger tilliten. Kamper uten publikum på grunn av politiske boykott. Og det verste av alt — skader forårsaket av skitne grep, etter som karrieren kollapser.

Sportslig solidaritet brytes der penger er på spill. I finalene i Champions League, hvor innsatsen er millioner av euro. I boksing, hvor ett slag kan drepe. I sykkelritt, hvor farmakologisk krig har ødelagt navnet Lance Armstrong. I disse øyeblikkene glemmer mange solidariteten og husker: "Idrett er krig".

Men det er en løsning på dette. Spesifikke spillere og forbundsorganisasjoner som offentlig uttrykker seg mot rasisme, for ærlig spill, for like vilkår. Deres stemmer er svake i forhold til skandalene, men de er der.

Hvordan vi fra barndommen kan utvikle solidaritet

På gode idrettskoler lærer treneren ikke bare å slå med et skudd fra lang avstand, men også regelen: "Når motstanderen faller, hjelp ham opp. Når du taper, gi hånd. Når du vinner, smil ikke over den som tapte". Disse reglene legges til grunn i seks år. Og de fungerer. Et barn som har lært å respektere andres arbeid og andres smerte, vokser opp til en utøver som ikke vil spille skittent, mukle, provosere.

Eksempler: barneturneringer hvor lagene står i to rekker etter kampen og appliserer hverandre. Ungdomslandslag hvor kapteinene bytter faner og holder korte taler om fair play. Det ser ut som en formalitet. Men en formalitet som blir til karakter ved å gjenta den hundre ganger.

Solidaritet og politikk: hvorfor de ikke skal forvirres

En av de største problemene med moderne idrett er når politiske eliter krever at utøverne viser solidaritet med regimet, flagget, ideologien. Mens utøverne bare vil spille. Sportslig solidaritet handler ikke om nasjonale hymner. Det handler om at det ikke er deling på "våre" og "deres" i garderoben. Om at en norsk skiløper kan omfavne en russisk etter mål, selv om landene er i en sanktionskrig.

Historien kjenner til eksempler der utøvere har nektet å delta i politiske spill og har bevart menneskeligheten. Russisk-ukrainske olympiske laget i 2018 byttet symboler på judouttaket. Tyske og franske fotballspillere kom ut med plakater "Vi er sammen" etter terrorangrepene. Det var ikke politikk. Det var solidaritet.

Krise i solidaritet i sosiale medier-tiden

Det ser ut til at sosiale medier bringer oss sammen. På faktisk er de som provoserer troll og hat. Etter hver kamp skriver fans skjellsord til laget som tapte. Selv noen ganger tillater spillere seg tunge kommentarer til motstandere — ikke på pressekonferanser, men på Twitter. Dette ødelegger solidariteten. En offentlig spark skader ikke mindre enn en virkelig.

Men det er også en motbevegelse. Spillere bruker oftere sosiale medier til å støtte. For eksempel når en motstanders nære person dør, kommer det meddelinger med beklagelse på Instagram. Når en spiller får rasistiske fornærmelser, legger hans kolleger — inkludert fra andre klubber — opp poster med hashtag #NoToRacism. Solidaritet går over i tall. Dette er den nye virkeligheten.

Det vi mister uten solidaritet

Uten solidaritet blir idrett til gladiatorkamper. Intriger, forræderi, biter, spytt. Publikum får kjøtt, men mister sjelen. Se på boksing i 1990-årene: Tyson bitte Holyfield, seerne spyttet, og boksing mistet ratingene. I dag er boksing mer gentlemanlig, og det har tatt tilbake interessen.

Uten solidaritet blir barnidrett traumatiserende. Barn kopierer aggresjonen fra sine idoler, knuser hverandres armer, spytt på svake. Uten solidaritet dør hobbyidretten: ingen vil komme til en garderobe der du blir nedverdiget for en feil.

Solidaritet er limet som holder idrettsfellesskapet sammen. Fjern det, og alt brytes i biter av egoisme.

Hvordan hver av oss kan styrke sportslig solidaritet

Du er ikke en fotballspiller eller olympisk mester. Du er en fan. Eller en forelder til et yngt idrettsutøver. Eller bare en tilskuer. Din innsats er enkel: ikke klandre motstanderen. Applaudere vakre mål i motstanderens mål. Lær barn at det er like viktig å tape med ære som å vinne pent. Ikke fylt barnet med "hat mot motstanderen". Det er en blindgate. Det er bedre å si: "De er sterke gutter, la oss prøve å spille ærlig mot dem". Klem hånden til treneren til det andre laget etter kampen. Skriv en god kommentar til en spiller som gjorde en feil i avgjørende øyeblikk. Det vil smerter av feilen. Din støtte kan få ham tilbake i spillet.

Sportslig solidaritet handler ikke om belønninger og protokoll. Det handler om valg. Hver dag, hver kamp, hvert flagg. Valget mellom "jeg er bedre enn ham" og "vi er alle en del av ett stort idrettsfellesskap". Velg det siste. Og da blir idrett virkelig en skole for livet.

Постоянный адрес данной публикации: