«Frihet. Likhet. Brorskap» mot swastika: Hvordan det franske motto ble til våpen i motstandskampen

I 1940 året falt Frankrike på seks uker. Tyske pansertropp gikk gjennom Champs-Élysées, og på tårnene i Paris ble det sverd med swastika istedenfor blå, hvite og røde flagg. Det så ut som om republikken og dens store motto — «Frihet. Likhet. Brorskap» — også falt sammen. Okkupantene gjorde alt for å få disse ordene ut av franskernes minne. Men de tok feil. Nettopp i andre verdenskrig fant denne slagordet, født i flammene av den franske revolusjonen i 1789, en ny, tragisk og heroisk liv. Det ble ikke bare en erklæring — det ble et flagg for kamp, et symbol på håp og en parol for de som ikke ga opp.

Et motto som ble avskrevet, men ikke ødelagt

«Frihet. Likhet. Brorskap» (Liberté, Égalité, Fraternité) er ikke bare vakre ord. Det er tre støttepilarer for Den franske republikken. Mottot ble født i flammen av den store franske revolusjonen, festet i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789 og ble republikkens offisielle motto i 1792. Likevel har dens historie også perioder med glemsel. Mottot ble avskrevet under andre keiserdømme og i andre åpne reaksjonstider. Men det hardeste prøvelsen for det ble den tyske-fascistiske okkupasjonen av Frankrike i 1940–1944. Okkupantene forsto godt kraften i disse tre ordene. De kunne ikke tillate at franskmennene husket frihet, likehet og brorskap når de selv bærte slaveri, ulikhet og hat.

«Ett folk, ett rike, en leder» mot «Frihet, Likhet, Brorskap»

Et symbolisk motsetning mellom to verdenssyn ble tydelig på grensen mellom Frankrike og Tyskland. Som den kjente historikeren Anatolij Utkin husker, da Winston Churchill besøkte grensen ved Rhinen, så han en overveldende kontrast. På den franske siden hang et gigantisk plakat med skriften: «Frihet, likhet, brorskap». På den tyske siden hang et annet plakat: «Ett folk, ett rike, en leder». Disse to slagordene sto mot hverandre som to ubevegelige verdener. En — en verden av menneskelig verdighet, den andre — en verden av total underordning. Det franske mottoet ble en utfordring til nazistisk ideologi, en påminnelse om at selv under okkupasjonens juksemakere, døden av friheten ikke dør.

Brorskap som siste bastion

Under okkupasjonen ble de to første ordene i mottoet — «Frihet» og «Likhet» — i utgangspunktet stjålet fra franskmennene. Tyskerne tok friheten, krosset likeheten ved å innføre raseoverlegenhet. Men det var ett ord som de ikke kunne forby. Dette ordet var «Brorskap». Den kjente franske motstandsbevegelsen Lucy O’Brine, en av heltene i undergrunnskampen, sa: «Tyskerne tok fra oss frihet og likehet, men de kunne ikke forby brorskapet». I disse ordene ligger hele essensen av det franske motstandskampen. Når staten falt og lover sluttet å gjelde, ble det nettopp brorskapet — solidaritet, venskap, villighet til å risikere sitt liv for noen annen — limet som bindet nasjonen sammen. Undergrunnsfolk redde jøder, hjalp flyktninger over grensen, spredte ulovlige aviser. Og de gjorde dette ikke for å få en belønning, men fordi de anså hverandre som brødre.

Setningen til O’Brine ble ikke bare en vakker metafor — den ble en handlingsplan for tusenvis av franskmenn som, ved å risikere sitt liv, skjulte flyktninger, overleverte etterretning og deltok i sabotage. Brorskapet under okkupasjonen ble en form for motstand som okkupantene ikke kunne undertrykke. De kunne arrestere, torturere og skyte, men de kunne ikke forby folk å hjelpe hverandre.

Mottoet på barricadene og i undergrunnen

Motstandsbevegelsen i Frankrike, som i mange andre okkuperte land, ble ett av de mest markante uttrykkene av anti-fascistisk kamp. Nettopp i krigstiden ble mottoet «Frihet. Likhet. Brorskap» ikke bare et offisielt slagord for republikken. Det ble et levende symbol som samlet mennesker med de mest forskjellige politiske syn — fra kommunister til konservative. Alle deres felles mål var å drive ut nazistene og gjenopprette republikanske verdier.

Ikke tilfeldig kom det ut et nummer av det franske undergrunnsbladet «Motstand» i New York den 14. juli 1942 med en artikkel med tittelen «Liberté, Egalité, Fraternité: Fighting France and the Jewish Problem». Midt i krigen, på den andre siden av havet, minnet franske patrioter verden om at deres kamp var for de samme verdiene som en gang inspirerte hele Europa.

Fra okkupasjon til befrielse: tilbakekomsten av mottoet

Når allierte styrker i august 1944 gikk inn i Paris og general Charles de Gaulle gikk gjennom Champs-Élysées, kom mottoet «Frihet. Likhet. Brorskap» tilbake til statlige bygningers fasader. Men nå lå det en annen mening i det. Det var kjempet frem. Bak det sto årene med okkupasjon, tortur i Gestapo, eksekusjoner av gissler og heroiske gjerninger av motstandsfolk. Mottot, som ofte ble oppfattet som en formalitet under Tredje republikk, fikk nå en ekte, blodig mening.

Etter krigen ble ideen om at de tre ordene er uoppdelte endelig fastslått. Frihet uten likehet er en privilegie, likehet uten frihet er slaveri. Og brorskapet er det som binder dem sammen til ett hele, gjør republikken til ikke bare en politisk struktur, men et fellesskap av solidariske mennesker.

Moderne mening: krigens lære

I dag, når vi sier «Frihet. Likhet. Brorskap», tenker vi ofte ikke på hvilken vei disse ordene har gått. De har vært vitne til revolusjoner og restaurasjoner, imperier og republikker. Men nettopp i andre verdenskrig gikk de gjennom en prøvelse på styrke. Og de klarte det. Dette mottoet, formulert av et frihetselskende fransk folk i kampen mot absolutisme, har i dag en ny mening i konteksten av internasjonale forhold. Det minner oss om at frihet, likehet og brorskap er ikke bare franske verdier. Det er menneskelige verdier, for hvilke mennesker over hele verden har kjempet mot en felles fiende — fascismen.

Konklusjon

Mottot «Frihet. Likhet. Brorskap» overlevde andre verdenskrig ikke som et museeument, men som levende våpen. Det var på motstandsplakater, på veggene i fengselsceller, på de siste sidene av avskjedsbrev fra henrettede patrioter. Det var det som hjalp til å overleve når alt annet var tapt. Og i dag, i en verden hvor nye krav til hat og splittelse høres, er disse tre ordene det sterkeste motgiftet. Fordi de minner oss om at selv i de mørkeste tider, kan mennesket bevare menneskelig verdighet — hvis det husker friheten, tror på likeheten og ikke forraderer brorskapet.

Permanent link to this publication: