Folketrafikk i Myanmar representerer et omfattende og mangfoldig humanitærkrise, rotfestet i et komplekst nettverk av politisk ustabilitet, dyp fattigdom og langvarige væpnede konflikter. Etter militærkuppet i februar 2021 har situasjonen brått forverret seg, skapt ekstremt gunstige betingelser for kriminelle nettverk. FN og menneskerettighetsorganisasjoner karakteriserer den nåværende situasjonen som katastrofal, hvor tusenvis av mennesker fra de mest sårbare befolkningssamfunnene hvert år blir ofre for moderne slaveri.

Politiske kontekst og faktorer som gjør folk utsatt

Rotene til moderne slaveri i Myanmar er direkte knyttet til destabilisering av statlige institusjoner og et rettslig tomrom som oppstod etter militærkuppet. Kraftig fattigdom, økonomisk ødeleggelse og eskalering av vold over hele landet tvanger folk til å søke hvilke som helst måter å overleve på. Internflyktninger, hvor tallet har passert to millioner, er uten inntekt og beskyttelse, noe som gjør dem til lette bytter for rekrutterere. Kriminelle grupper utnytter menneskenes desperasjon ved å tilby dem falsk arbeid eller falsk asyl. Manglende effektiv grensekontroll og korrupthet blant enkelte representanter for de militære styrkene ytterligere fremmer uavbrutt bevegelse av ofre over grensene.

Primære retninger og former for utnyttelse

Folketrafikk fra Myanmar strekker seg langt utenfor landet. Hovedmålet er Thailand, hvor ofre, hovedsakelig fra rohingja-folket og andre etniske minoriteter, tvangsarbeider på fiskebåter, som husets tjenere eller på plantasjer. Et annet kritisk farlig rute er Kambodsja, hvor tusenvis av mennesker har blitt lurt inn i såkalte «skam-sentra», hvor de tvunget holdes og tvunget til å drive med telefon- og internettsvindel. Kvinner og barn blir systematisk utsatt for seksuell utnyttelse både innenlands og utenlands, spesielt i Kina, hvor de selges som tvunget ekteskap.

Rohingja-folkets situasjon: folkeutryddelse som katalysator for trafikk

En spesiell oppmerksomhet fortjener den katastrofale situasjonen med rohingja-folket, som i tiår har blitt utsatt for systematisk diskriminering og vold. Uten statsborgerskap og grunnleggende rettigheter er de en av de mest forfulgte gruppene i verden. Den militære operasjonen i 2017, som FN har anerkjent som et folkeutryddelse, har ført til flukt av hundretusener av mennesker til flyktningleir i Bangladesh. Disse overfylte leirene, kjent for sine skremmende forhold og manglende sikkerhet, har blitt sentre for folketrafikk. Rekrutterere, som nyter fullt utstrakt straffefrihet, tilbyr desperasjonstrengte flyktninger falske muligheter for å reise, og tvanger dem til slaveri. Det internasjonale samfunnet anerkjenner at trafikken av rohingja er en direkte konsekvens av statlig voldspolitikk utført av myanmariske myndigheter.

Institusjonelle utfordringer og internasjonal respons

Å kjempe mot folketrafikk i Myanmar møter uoverstigelige institusjonelle barrierer. Rettsvesenet er paralisert, påtalemyndighetene opererer i militærregimets interesse og ser ikke kampen mot trafikk som en prioritet. Civilsamfunn og ikke-statlige organisasjoner, som tidligere spilte en nøkkelrolle i dokumentering av kriminalitet og hjelp til ofre, har nå blitt et mål for represjoner. Internasjonale sanksjoner som er pålagt militærjuntaen begrenser mulighetene for målrettet finansiell og teknisk hjelp. Dermed skapes en ond sirkel: politisk krise gir opphav til trafikk, og manglende legitime statlige institusjoner gjør det umulig å motvirke den effektivt. Løsningen på denne humanitære katastrofen er umulig uten å løse den politiske situasjonen og gjenopprette rettstatens overordnethet i Myanmar.

Permanent link to this publication: