Lateral i fotball: den universelle soldat på kanten

Moderne fotball endres raskere enn at strategiske encyklopedier kan bli utgitt. For ikke så lenge siden ble spillere på fløyene tydelig delt inn i forsvarere og midtbanespillere. I dag er grensene uskarpe, og ofte er det lateraler som opererer på kanten. Terminet kommer fra italiensk og spansk fotball, og i Russland brukes det av flere trenere og kommentatorer. Vi utforsker hvem en lateral er, hvilke oppgaver de løser og hva som skiller dem fra fullback, vinger og wingback.

Hva er en lateral på enkelt språk

Lateral er en kantspiller som kombinerer funksjoner som forsvarer og midtbanespiller. Han opererer over hele kanten, og deltar både i defensivt og angreps spill. I motsetning til den klassiske kantforsvareren (fullback), kobler lateral seg oftere inn fremover og kan skade. I motsetning til vinger (kantangriper), glemmer han ikke sine direkte plikter — å ødelegge motstanderens angrep og forsikre seg selv.

Den ideelle lateralen er en fotballspiller med overmåte fysisk utholdenhet. Under et spill løper han mer enn noen annen spiller i laget, fordi han må klare å spille både på kanten av forsvar og i den siste tredjedelen av banen. En god lateral vet hvordan man skal gi pasninger, skjære, utføre en corner og samtidig spille hardt i avslutning og velge riktig posisjon i kontra.

Lateral og fullback: hva er forskjellen

Fullback er en tradisjonell kantforsvarer i en 4-4-2-scheme. Hans hovedoppgave er å nøytralisere motstanderens vinger og sjeldent kobler seg inn fremover (bare ved standarder eller i raske gjennombrudd). Lateral opererer mer variabelt. Han kan starte angrepet fra dybden, gå i spillemessig, bevege seg til sentrum, spille rollen som en falsk midtbanespiller.

Forskjellen er også synlig i systemene. Fullbacker passer perfekt til 4-4-2 eller 4-3-3, hvor ansvarssonene er tydelig delt. Lateraler utvikler seg best i systemer med tre sentrale forsvarere (3-5-2, 5-3-2, 3-4-3). I grunnen er lateral en kantmidtbanespiller som går tilbake til forsvarslinjen når ballen blir tapt. Nettopp derfor spiller de beste lateralene i verden (for eksempel, Marcos Alonso, Hans Hattebur, Robin Gosens) i systemer med tre sentrale forsvarere.

Lateral og vinger: konkurrerer de eller fullfører hverandre

Strategisk sett befinner lateral og vinger seg på samme kant. Men oppgavene deres er forskjellige, og ofte konkurrerer de om plass i laget. Vinger er angripere. De skal bevege seg til sentrum, skade, gi målpassinger. Forsvarsplassene er sekundære for dem. Lateral forblir forsvarer, selv når han aktivt går fremover. Hvis det er en sterk vinger i laget, kan lateral forsikre seg selv bakfra og lage numerisk overlegenhet. Hvis det ikke er noen vinger, tar lateral hele kanten fullt ut, opererer som en "universal soldat".

I moderne fotball brukes ofte 3-4-3-schemet, hvor to lateraler dekker hele kanten uten hjelp fra vinger. I systemene 4-2-3-1 og 4-4-2 kan både vinger og fullback operere på en kant — da er det ingen ren lateral.

Historien om opprinnelsen til terminet: italiensk spor

I italiensk fotball ble ordet "laterale" brukt til å bety kantforsvarere i 3-5-2-systemet allerede i 1980-årene. Men terminen fikk verdensomspennende kjenthet på begynnelsen av 2000-tallet takket være trenere som fremmet en aggressiv kantfotball. I Russland og i landene i det tidligere Sovjetunionen ble termer som "kantforsvarer", "kantspiller", "kantmidtbanespiller" brukt i lang tid. Nå kommer "latераль" aktivt inn i leksen på grunn av massiv innflytelse fra utenlandske strategiske skoler og populariteten til videospill (i Football Manager og FIFA er det slik at spillere på kantene i tre-senter schemes er merket som lateraler).

De beste lateralene i dag

Den ideelle lateralen må ha hastighet, utholdenhet og evne til å spille på to berøringer. Her er noen glimrende eksempler fra de siste årene.

• Ashraf Hakimi (Paris Saint-Germain, Marokko landslag). Spiller på høyre fløy. Uovertruffen hastighet, kraftig skudd, utmerket teknikk. I "Inter" under Conte var han en klassisk lateral i 3-5-2, spilte nesten som en vinger.
• Robin Gosens (Tyskland landslag). Kjærlighetens idol blant fansen av "Atalanta" under Gasparrini. Scoret 10-12 mål per sesong, spilte på venstre fløy.
• Juan Cuadrado (tidligere "Juventus", "Chelsea"). Begynte som vinger, men kvalifiserte seg til lateral i Italia. Tapte ikke driblingen, men forbedret seg i forsvar.
• Marcos Alonso ("Barcelona", "Chelsea"). Klarte best under Antonio Conte i "Chelsea", hvor han ofte scoret avgjørende mål ved å koble seg inn fra dybden.

Blant russiske eksempler kan nevnes Mario Fernandes (i sine beste år spilte han som lateral i CSKA i 5-3-2-systemet) og Sergey Terekhov ("Sochi", "Rostov") — en arbeidsdyktig fotballspiller med god kryssing.

Strategiske nyanser: hvordan spille lateral

Hvis treneren stiller oppgaven med å spille med lateraler, må man være oppmerksom på noen punkter. For det første bør lateral ikke miste posisjonen ved overganger fra forsvar til angrep. Han må klare å gå fremover og tilbake. Derfor har lateraler ofte utrolig fysisk utholdenhet (Vo2max på nivå med svømmere).

I det andre trenger lateral en partner som kan dekke hans rygg. I systemene 3-5-2 og 3-4-3 utfører de rolle som kantforsvarere. De beveger seg til kanten når lateral går i angrep. Uten slik forsikring kan hele forsvarskonstruksjonen kollapse.

I det tredje må lateral kunne spille corner med begge føttene. Hvis han opererer i 3-5-2, er corner hans viktigste våpen. I 4-4-2 krever lateral oftere skudd og pasninger i berøring.

Ulempene ved å spille med lateraler: hva kritiseres denne taktikken for

Den største ulempen ved lateraler er den kolossale belastningen på spesifikke spillere. Skader på denne posisjonen skjer oftere enn hos sentrale forsvarere eller midtbanespillere. Hvis det ikke er god rotasjon, "sitter" lateral etter 60 minutter, og laget faller på kantene. Den andre ulempen er at lateraler er sårbare mot lag som liker å spille raske kontra. Hvis lateral ikke kommer tilbake i tide, kan en rask vinger bruke den frie sonen på hans kant. Til slutt krever lateral en spesiell struktur i laget — ikke alle lag passer til taktikken med tre sentrale forsvarere.

Lateral i ungdomsfotball

Trenere i akademier forsøker ofte å fremme læring av å spille på lateralposisjonen. Dette er vanskelig, fordi barna ikke har nødvendig fysikk. I stedet for å bøye linjen "latераль — universell spiller" lærer dyktige instruktører først forsvarere å forsvare seg, og midtbanespillere å angripe. Kort sagt, når de er 16 år, når fysisk potensial er forstått, flytter de de mest utholdende til lateraler. I Russland er det fortsatt problemer med dette: mange unge fotballspillere er ikke klare til å håndtere denne arbeidsmengden og sliter til 22 år.

Avslutning: lateral — trend eller her for å bli

Lateral er ikke bare en strategisk trend, men et svar på økende intensitet i spillet. Fotball blir raskere, og spillere som kan dekke hele kanten, blir verdsatt høyt. Toppledere betaler ti millioner for lateraler, og etterspørselen etter dem faller ikke. Selv i klassisk 4-3-3-rasjon spiller fullbacker ofte som lateraler (tenk på Trent Alexander-Arnold eller João Cancelo).

Så posisjonen har kommet alvorlig og for godt. Derfor bør hver unge fotballspiller som ønsker å bli ettertraktet, prøve seg på kanten — kanskje nettopp i rollen som en universell lateral.

Постоянный адрес данной публикации: