Barn og deres skjebner i Charles Dickens' verk

Introduksjon: Barnet som objekt og subjekt

Emnet barndom er sentralt i Charles Dickens' verk, og går langt utover det sentimentale bildet. Barnet hos Dickens er et komplekst sosial-kulturelt konstrukt som utfører tre funksjoner: objekt for brutal sosial utnyttelse, symbol for ureinsket moralsk renhet og subjekt hvis lidelse tjener som universelt mål for urettferdighet i den voksne verdens verden. Barnas skjebner i hans romaner er en direkte refleksjon av sykdommene i det viktorianske samfunnet: fattigdom, ulovlighet, institusjonell brutalitet og moralisk forfall.

1. Barn som ofre: sosial kritikk gjennom lidelse

Dickens, hvis eget barndom ble skygget av arbeid på en vaksfabrikk og fars gældsfengsel, har skapt en galleri av barn whose skjebner har blitt en anklage.

Oliver Twist — et arketypisk barn-synder, en passiv objekt som går fra hånd til hånd: arbeidsleir, morgue, en gjeng av tyver. Hans skjebne demonstrerer fullstendig fiasko i systemet for å ta vare på de fattige (Poor Law). Hans overlevende uskyld og adelig opprinnelse er ikke så mye en psykologisk sannhet som en moralsk allegori: godhet er innfødt og uoppløselig selv i helvete. Dette er en myte som er nødvendig for å opprettholde håp.

Smollett ( «Kald hus») — en tragisk motsetning til Oliver. En gutt med en svakhet for overflødig, hvis intelligens og energi fullstendig er forvridd av systemet (Kontoret) og dets tjenere (mr. Chancy). Hans skjebne er å degradere både fysisk og的精神t, og til slutt dø. Han er et eksempel på hvordan et system ikke bare kan utnytte, men også aktivt forvilde et barn.

Offerne i «Dombey og Sønn»: Pol Dombey, som døde av mangel på kjærlighet i rikdom, og Florence, forlatt til fars likegyldighet. Her kritiserer Dickens ikke lenger fattigdom, men den emosjonelle fattigdommen i den bourgeoise familien, hvor barnet er et verktøy for å fortsette saken eller et sosialt tilbehør.

2. Barn som moralske dommere og redningsmenn

I Dickens' verden blir barn ofte gitt en spesiell moralsk innsikt, og blir dommere over voksne.

Ester Summerson ( «Kald hus») og Amy Dorrit ( «Kroken Dorrit») er «voksne barn», hvis barneaktige oppfatning (beskjedenhet, godhet, trofasthet) blir et terapeutisk verktøy for å helbrede kaoset rundt dem. De lider ikke passivt, men aktivt mildner vreden i verden.

Den lille Nell ( «Lauken av antikviteter») er en kultfigur for de viktorianske leserne, som bringer dem til tårer. Hennes skjebne er å flykte fra den onde verden til en idealisert, pastorial død. Nell er en ren symbolisk figur: en inkarnasjon av uskyld, som ikke kan overleve i den synderiske verden av voksne. Hennes død er ikke en sosial protest, men en metafysisk axiom av Dickens tidlige periode.

3. Barn som monstre og produkt av miljøet: analyse av forfall

Dickens forstod at miljøet ikke bare kan kalke, men også skape monstre.

Oliver og Dodger (Jack Dawkins). Disse to guttene fra samme sosiale helvete representerer to mulige veier: overlevende uskyld (Oliver) og fullstendig assimilering til kriminell miljø (Dodger). Den livlige, cyniske Dodger er et realistisk portrett av et barn som vokste opp på gaten, hvis «syndighet» og livslust er en form for tilpasning.

«Utdannede» monstre: Pip ( «Store forhåpninger») og barna i Gradgrind ( «Tunge tider»). Her kritiserer Dickens det rasjonelle, utilitaristiske oppdragelsen, som berøver barnet sin fantasi, følelser og moral. Tom Gradgrind, som har blitt en tyv og en hykler, og Louise, som har falt inn i en dyp depresjon, er direkte ofre for systemet som fra barndommen nekter menneskeheten i mennesket.

4. Skjebner som sosial diagnose og utopisk prosjekt

Typologien av barnas skjebner hos Dickens tjener som en nøyaktig diagnose av sosiale institusjoner:

Arbeidsleiren og systemet for å ta vare på de fattige (Oliver).

Retten og byråkratiet (Kontoret) produserer forfall (Smollett).

Den utilitaristiske skolen produserer moralske kalik (barna i Gradgrind).

Den bourgeoise familien, basert på penger, produserer emosjonell tomhet (Dombey).

Kriminelle gater produserer både ofre og rovdyr.

Redningen som Dickens tilbyr, er ofte individuelt og sentimentalt: inngripen fra en god velgjører (mr. Brownlow), flukt til en idyllisk landlig region eller emigrasjon til kolonier (Australia som et sted for gjenfødelse for Emily og Martha i «David Copperfield»). Dette reflekterer tidsperiodens tro på individuell barmhjertighet og kolonial utopisme.

5. Utviklingen av bildet: fra symbol til karakter

Det er en bemerkelsesverdig utvikling fra symboliske, nesten allegoriske barn (Nell, Oliver) til mer psykologisk komplekse, voksende karakterer:

Pip ( «Store forhåpninger») er ikke lenger et statisk symbol, men en karakter i utvikling. Vi ser hans vei fra barneangst til fristelse av rikdom og snobisme til smertefull innsikt og vokst. Hans skjebne er personlig ansvar og moralsk valg, ikke bare påvirkning av miljøet.

Ester og Amy er også komplekse figurer som kombinerer barneaktig renhet med voksen styrke og refleksjon.

Avslutning: Barnet som nasjonens samvittighet

Barna hos Dickens er ikke bare karakterer, men en moralsk implikasjon. Deres lidelse er en kriselyd, rettet mot ikke bare romanens helter, men også leserpublikum og hele samfunnet. Barnets skjebne i hans verk blir et universelt mål for samfunnets helse eller sykdom. Gjennom barnas bilder oppfordrer Dickens til fundamentale, til det ytremeste utviklede følelser — medlidenhet, skrekk, sorg, — for å få samtidige til å se skrekkfullheten i deres vanlige sosiale praksis. Dette er kilden til hans overveldende innvirkning, som har gjort ham ikke bare til en forfatter, men også til samvittigheten i den viktorianske epoken, som i stor grad har bidratt til virkelige sosiale reformer (endring av lover om fattige, arbeidslovgivning for barn). Dickens viste at barnets skjebne er det mest nøyaktige speil, hvor samfunnet kan og må se sitt virkelige ansikt.

Permanent link to this publication: