Romske rett er ikke bare en samling lover fra antikkens sivilisasjon. Det er fundamentet som hele den kontinentale (romersk-germanske) rettssystemet er bygget på, som er i bruk i de fleste land i Europa, Latin-Amerika, samt i Russland og mange andre stater. Selv den angelsaksiske systemet (common law) har blitt påvirket indirekte av det. Uttrykk som «presumpsjon om uskyld», «eiendom forplikter» og den kjente maksimen «ex injuria jus non oritur» har kommet til oss fra romerske jurister.

Unikkenhetene med romersk rett ligger i at det for første gang i historien adskilte rett fra religion og moral, gjorde det formelt og logisk strukturert. Romerne skapte juridiske konstruksjoner som viste seg å være så universelle at de overlevde fallet av deres egen imperium og ble grunnlaget for rett i nyere tid.

1. Periodisering av romersk rett

Utviklingen av romersk rett dekker over tusen år (fra VIII århundre f.Kr. til VI århundre e.Kr.). Man skiller ut flere nøkkelperspektiver.

Arkaisk periode (753–367 f.Kr.)

Retten i denne perioden het «kviritisk» (jus Quirium). Den var strengt formell, hadde en sakral karakter og var tilgjengelig bare for romerske borgere (kviriter). Hovedkilden var vanene til forfedrene (mores maiorum) og loverne fra de tolv tabellene (451–450 f.Kr.) — den første skriftlige nedtegnelsen av romersk rett, laget for å begrense patrikernes prestes maktposisjon. Disse lovene ble hugget ut i kobberplater og satt opp på den hovedplassen i Roma — forumet.

Klassisk periode (367 f.Kr. – 235 e.Kr.)

Dette var blomstringstiden for romersk juridisprudens. Periodeens begynnelse ble satt med lovene fra Petelius (326 f.Kr.), som avskaffet gjeldsslave for romerske borgere. Det var i denne perioden at de grunnleggende institusjonene ble dannet som vi fortsatt bruker i dag: kontraktsrett, eierskap, arv, forpliktelser fra handlinger (brudd på rett). Retorikk og juridisprudens ble høyeste kunst. De mest kjente juristene i denne perioden var Gaius, Papinianus, Paulus, Ulpianus, Modestinus. Det var deres arbeider som senere ble grunnlaget for den kjente kodifiseringen.

Postklassisk periode (235–476 e.Kr.)

En periode med krise og dominat (uavgrenset monarki). Retten ble mer brutal, formalismen ga slipp til forenkling. Keiserlige konstitusjoner (dekret) ble den hovedkilden til rett. På dette stadiet ble de første offisielle samlinger av keiserlige lover utarbeidet — Codex Gregorianus (ca. 291) og Codex Hermogenianus (ca. 295).

Justiniansk periode (527–565 e.Kr.)

Den bysantinske keiseren Justinianus den store foretok en imponerende forsøk på å samle og kodifisere alt romersk rett. Som et resultat ble den kjente Corpus Juris Civilis («Samlingsverk av gраждansk rett») opprettet, som ble lærebok og lov for hele det senromerske riket. Det var nettopp denne samlingen som ble «åpnet» i middelalderen i Bologna og ble grunnlaget for inntakelsen av romersk rett i Europa.

Corpus Juris Civilis inkluderer fire deler:

• Instittusiones Justinianus — en rettsbok for nybegynnere (obligatorisk for studenter).
• Digesta (eller Pandekter) — den mest omfattende delen; utdrag fra verkene til klassiske romerske jurister, delt inn i 50 bøker.
• Codex Justinianus — en samling av keiserlige lover-konstitusjoner.
• Noveller — nye lover utgitt av Justinianus etter 534.

2. Hva romersk rett ga til verden: nøkkelpunkter

Deling av rett i offentlig og privat (jus publicum et jus privatum)

Romerne gjorde for første gang et klart skille: offentlig rett gjelder rådets stand og dens institusjoner, mens privat rett regulerer forhold mellom enkeltindivider (familie, eiendom, kontrakter). Dette skille har beholdt seg i alle rettssystemer til i dag.

Sistem av saker (actio)

Romersk rett var, som jurister sier, en «saksystem»: det er ingen rett, det er ingen beskyttelse. Den kjente prinsippet «ubi remedium, ibi jus» (hvor det er middelet til beskyttelse, der er det også rett). Oppdagelsen av en ny livssituasjon krever opprettelsen av en ny sak. Senere ble dette transformert til «sak fra kontrakt» (actio ex stipulatu) og «sak fra handling» (actio ex delicto).

Eiendomsrett (dominium)

Romerne utviklet et fullstendig og absolutt eierskap til en ting — «den som eier, bruker den». Dette førte til rettigheter som eierskap (possessio), opphold (detentio) og tjenester (begrensede rettigheter på fremmede ting, for eksempel rett til å gå gjennom et nabolag).

Kontraktsrett

Romerne skillte ut fire typer kontrakter: verbale (muntlige, for eksempel stipulatio — ed), litterære (skriftlige), reelle (når kontrakten trådte i kraft med overføring av ting: lån, lån, pante), og konsensuelle (avtale, basert på enkelt parters samtykke: kjøp-salg, leie, fullmakt).

Personlig rettstatus

Romersk rett har utviklet detaljert tre statuser for mennesket: frihetsstatus (ingenui — frifødte, libertini — frigjorte, servi — slaver); statsstatus (cives, latini, peregrini — utlendinger) og familiestatus (pater familias — familiefaren, som har makt over alle husbondene).

3. Inntakelsen av romersk rett i Europa

Etter fallet av Det vestromerske riket i 476 ble romersk rett formelt sluttet. Likevel fortsatte det å brenne i vanene til det lokale folket og i kirkens kanoner. En vendepunkt kom i slutten av det elfte århundre i Bologna. Irnerius (en vitenskapsmann kalt «Lysningen over rett») begynte å gi forelesninger om Digesta Justinianus, som la grunnlaget for Universitetet i Bologna — det eldste i Europa.

Interessen for romersk rett var stor fordi det tilbydde klare, rasjonelle løsninger for nye økonomiske realiteter — handel, pengeutlåning, veksel, som ikke kunne reguleres av den feodale fragmenteringen. Inntakelsen av romersk rett i Europa skjedde fra XII til XVIII århundre og førte til skapelsen av felles rettslige prinsipper for kontinentet.

De direkte arvingene til den romerske rettskulturen ble de sivile kodene i Frankrike (Napoleons kodeks 1804), Tyskland (BGB 1896), Sveits, Italia og mange andre land. Det russiske forrevolusjonære rett ble også sterkt påvirket gjennom tysk pandektistikk.

Постоянный адрес данной публикации: